Bedreviter?

Ann Cathrin Andersen (journalist og sosiolog) skriver i en kronikk på NRK om intoleransen som gjør barn syke i Norge. 
Hun bruker psykiske lidelser og atferdsvansker som et eksempel. 

"Stadig mer av menneskesinnet stykkes opp i diagnoser. Det virker som vi leter til vi finner feil og deretter medisinerer dem bort" skriver Andersen. 

Ja, det kan jo virke slik, men er ikke det nettopp for at det er blitt en lavere terskel for å snakke om det?
Folk står i større grad mer fram og forteller mer om hva de har i bagasjen enn de gjorde før. En annen ting er at jeg vil tro det er bra at såpass mange får hjelp? Før var det jo store mørketall på barn og unge som slet og fikk en annen og mye verre skjebne enn en diagnose, nemlig det å bli kalt problembarn. 
Er det noe bedre da enn å bli stykket opp? Som sosiolog så ser Andersen kun dette perspektivet utenfra, og fra et samfunnsmessig ståsted, hun vet ingenting om den medisinske bakgrunnen til at barn blir satt på medisiner. For noen kan det dreie seg om en total livsendring. 
Måten hun skriver på som tydelig bedriviter og som en del andre gjør uten å egentlig inneha så veldig mye kunnskap om temaet kan føre til at de som virkelig kunne trengt medisiner blir møtt med skepsis og lite respekt. 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Minrefleksjon

Minrefleksjon

25, Lenvik

Jeg er en skriveglad kvinne som ønsker å dele noen tanker, og refleksjoner om samfunn og ikke minst om det jeg studerer. Velkomen som leser.

Kategorier

Arkiv

hits