Det vil alltid være noen som kan mer enn deg

Jeg tror mange kvier seg for å engasjere seg politisk fordi de føler at de ikke har nok kunnskap. 
Stol på at du kan nok til å bidra og å ha egen dømmekraft. De som roper høyest under diskusjoner i klassen er ikke nødvendigvis de som kan mest. 
Alt er politikk, og dine meninger om hvordan du vil at ditt liv skal være er viktig. Det er noe som heter at veien blir til mens du går, og vanligvis synes jeg den setninga er noe irriterende, for det er ikke alltid det går an å "bare ta det som det kommer", men det er mye i det når det gjelder politikk. 
Jeg har hatt av og på perioder fra jeg var tenåring til nå når det gjaldt det å være engasjert. Eller, jeg har vel alltid vært engasjert, jeg bare har ikke alltid vært så interessert i nyheter, og politiske debatter. Men jeg begynte å ta meg sammen etter jul, og jeg føler at jeg har ganske god oversikt over hvor jeg står politisk og hvordan systemet fungerer fordi jeg har brukt tid. Jeg følger med på nyheter, og det vil si, ikke VG/Dagbladet, for de er blitt det nye Se og hør etter min mening. Men aftenposten, og NRK. Jeg hører på dagsnytt atten (har en svært engasjert samboer, så jeg har ikke alltid så mye valg :p ), og diskuterer med de jeg vet liker å snakke om politikk. Egentlig gjør jeg helt enkle banale ting, men det hjelper, og når jeg skal avgi min stemme så vet jeg at det er et veloverveid valg jeg tar.

Håper alle tør å engasjere seg, du kan ofte mer enn du tror. Ikke vær redd for å spørre andre. Politikk er enkelt, og sammensatt. 

Noen tanker

Det er i grunnen rart å skulle skrive på en blogg. Jeg som aldri skulle blogge. 
Jeg har alltid hatt et enormt behov for å skrive. Det handler om å utrykke følelser man ellers ikke klarer å gjengi like godt muntlig som skriftlig. 
Først var det dagboka, min "skrive ivrig, men så ikke gidde mer" periode. Den dagboka ble aldri full. 
Men det hindret ikke selve skrivingen, for jeg skrev på word dokumenter, på løse ark, eller i kladdeboker. Det var ikke så nøye hva jeg skrev, det kunne dreie seg kun om korte notater. Hovedsaken var at dette var min måte å føre en dialog med meg selv. Jeg kom nærmere i kontakt med følelsene mine slik at jeg faktisk kunne sette ord på hva det var jeg var f.eks glad for, eller lei meg for. Jeg synes det å skrive er en fantastisk måte å utrykke seg på, og hvis det faktisk er noen som liker å lese det jeg skriver er jo det bare et pluss. Men det jeg ikke klarer er å skrive på kommando. Da snakker jeg selvsagt ikke om eksamen, men om blogging. Jeg opplever at det blir kunstig hvis jeg ikke har "driven" som er mitt eget ord for personlig motivasjon for det jeg skal skrive. 
Da lar jeg heller være, for da vet jeg at hvis det ikke engasjerer meg, da engasjerer det hvertfall ikke leserne. Ikke at jeg har så mange lesere, men likevel. 
Jeg vil at det skal skinne gjennom at "det her bryr den som har skrevet om dette", og jeg vil at mine innlegg skal få folk til å tenke. Jeg har ikke noe i mot de som blogger om sminke, eller klær, men for meg å skulle blogge om noe slikt blir det bare merkelig. Derfor satser jeg heller på å skrive om politiske temaer, og studiet mitt. Hva jeg spiser til frokost, om vennene mine eller kjæresten min finner jeg heller ikke så relevant. Derfor får det bare være at bloggen kanskje blir litt "kjedelig", men jeg lover at jeg i allle fall ikke skal skrive upersonlig selv om jeg ikke skriver så mye om mitt privatliv. 

Ønsker dere alle en fin kveld. 


 

Hvor mye kan barn og unge eksponeres for

Det snakkes om at barn og unge kommer utfor mye de egentlig burde bli skånet for når det gjelder media. 
Frykten er hvordan de blir påvirket av alt de ser og hører. Selv har jeg tro på at barn tåler mye, så lenge de blir forklart "hva er det jeg ser på nå". 
Serien på netflix som omhandler selvmord har vært mye diskutert naturlig nok. Hvor skal grensa gå?
Grensen bør hver og en foreldre avgjøre, for alle må se an sitt barn. Et deprimert barn bør kanskje skånes for å se akkurat den type serie, men et barn på terskelen til ungdomsårene som ikke strever psykisk kan fint se en slik serie.

Men da tror jeg det er viktig at foreldrene får frem at her handler det om en person som ikke har friske tanker. At dette handler om en person som er dypt deprimert, og at det er viktig å få frem betydningen av å prate sammen og å se hverandre. 
Faktisk vil jeg argumentere for at denne serien kan bidra med noe positivt, for den river ned tabuer rundt selvmord. Det er ikke behagelig å se på, og jeg synes ikke man skal la barn se på dette alene, men å sensurere slike serier blir å dysse ned et tema som faktisk eksisterer i store mørketall. 

Pedagogisk tilnærming til psykiske plager i skole og på arbeidsplass

Jeg studerer pedagogikk. Nærmere forklart tar jeg en mastergrad i voksnes læring. Pedagogiske tilnærminger til voksne som skal lære. I studiet lærer vi om ulike problemstillinger og det jeg har lyst til å skrive om i dag er angst. Hvorfor skal man ha et eget studium for voksne som skal lære? 

* Det finnes de som har droppet ut av videregående av ulike årsaker og må begynne fra scratch. 
* Voksne med en annen kulturell bakgrunn som ikke har fått sin utdannelse godkjent i Norge og må f.eks ta emner 
* Voksne med lærevansker
* Voksne i arbeid som trenger tilpasset opplæring

Men hva med de som har angst? For å kunne lære om hvordan man tilpasser opplæring til voksne med angst må man vite hva angst er.
Og angst er noe som "sitter fast". En følelse av avmakt, en sånn følelse som man ikke klarer å sette ord på. 
Angst er for mange et velkjent ord, og ofte brukes det feil, for det er forskjell på det å være redd, og det å ha angst. 
Redd er en ubehagelig følelse, men forbigående. Angst der i mot er noe som vedvarer og kommer igjen og igjen. 
Til slutt blir det som er forskjellen på redsel og angst, assosiasjonene. Ved redsel så kan man opparbeide seg positive assosiasjoner til en bestemt situasjon, mens når det gjelder angst har assosiasjonen tatt over om man kan si det på den måten, Det hele ender med at man kan få "angst for angsten" som vil si at man egentlig ikke klarer å sette ord på det man egentlig føler, og da kan man snakke om at følelsene er tatt over for fornuften.  

Det finnes ulike typer angst, men felles er at det kan legge hindringer i hverdagen. Da er det viktig å ta hensyn til dette når man tilrettelegger for hvordan man best mulig kan komme seg gjennom en hverdag med læring både med tanke på studie og jobb for en person med angst. 
Derfor er det viktig med flere lærere som har bakgrunn fra spesialpedagogikk eller det jeg studerer for å kunne forstå denne problemstillingen. 

Så, hvilke tiltak kan gjøres?

*Da det ikke er ønskelig med sykmelding kan arbeidsgiver legge til rette for at vedkommende som strever med angst kan komme senere på jobb, eller eventuelt skjermes for enkelte arbeidsoppgaver som føles triggende. 
*En arbeidsgiver, lege og arbeidstaker bør ha en pågående dialog. Den som har angst eller for eksempel er deprimert kan ha vansker med å fremme egen sak. Dette gjør også at arbeidsgiveren formidler det å bry seg. Dette betyr ikke at arbeidsgiveren skal bli en terapeut. 
*Dialogmøter bør gjennomføres kollektivt på arbeidsplassen. Miljøet kan ha mye å si. Det bør også tilbys at arbeidsplassen kan informeres om angstplagene. Kunnskap om dette kan forhindre misforståelser. 

Dette er bare noen punkter av mange ting, så for at dette ikke skal bli for langt så avslutter jeg her. 
 

Brennpunkt dokumentaren: pengepredikanten

Det blir mye skriving om ekstremisme for tiden, beklager dette. 
Bakgrunnen er vel bacheloren min som gjør at jeg har ekstra interesse for denne siden av samfunnsproblemstillinger. 
Jeg "brenner" for at folk ikke skal skjære alle under en kam, og jeg har et stort ønske om at folk skal skjønne at det er ekstreme i alle religiøse retninger. 
Også kristendommen. I ukas brennpunkt så presenterer de tv pastoren Jan Hanvold, programleder for visjon Norge. 
Visjon Norge er en skandinavisk kristen kanal som sender 24 timer i døgnet. Programmet består av intervjuer, bønn, og møter. 
Jeg har sett et program derfra av nysgjerrighet, og et klipp fra et møte der de blant annet holdt på med helbredelse. 
Det stikker litt når jeg ser kreftsyke, eller folk med lammelser stige opp på scenen for å bli helbredet. Jeg kan strekke meg til å tro på Snåsa-mannen, men disse møtene som presenteres på denne kanalen har jeg lite til overs for. Jeg synes faktisk det er utnyttelse når det er så tydelig formidlet på denne kanalen at helbredelsen går via pastoren som får sin kraft fra Gud. Det er vel derfor jeg aldri kunne ha blitt katolikk fordi jeg mener at troen jeg har til Gud ikke skal bestå av noen ledd i mellom. Men nå skriver jeg meg bort, som vanlig... Ei dame i denne dokumentaren ble spurt om hva dette programmet betyr og hun sa at det betyr alt. Etter hun ble enke så er det tøft å komme hjem. Det er ingen som står og venter på deg. På visjon Norge så er det folk med et liberalt ståsted og et konservativt ståsted som med alt annet, men de svært konservative skremmer meg. De snakker varmt om "visjon - familien" og ønsker alle velkommen til å bli en del av den. Dette fellesskapet gjør at jeg frykter at det tiltrekker usikre og søkende mennesker. Jeg er redd for at de blindes av alt pratet om fellesskapet slik at de glemmer å være skeptisk.

Igjen må jeg nevne Listhaug. Jeg mener ikke at dette skal bli en sverting av henne som menneske. Hun er mor og et menneske. 
Men det hun står for når hun har på seg det kristne korset og snakker om "norske verdier", og "kristendom" får meg til å gremmes. 
Jeg har alltid vært glad for å ha en Gud å tro på, og er stolt av å være kristen. Da jeg er for valgfri abort, og andre etiske spørsmål så vil sikkert enkelte konservative kalle meg for blasfemiker og at jeg ikke kan velge hva jeg vil tro på fra. feks bibelen. Men jeg kan bare ikke begripe at Gud dømmer så hardt. Jeg tror på en meget tolerant og god Gud med plass i hjertet til alle, og derfor er jeg sikker på at Listhaug har misforstått. Jeg håper hun endrer retorikk, ikke bare for sin egen skyld for hun gjør seg svært upopulær, (blant de som ikke er i hennes målgruppe) men også for de unge som mangler en trygg identitet, og fellesskap ala visjon og høyre konsevativ blir fristende. 

Reprodusering av kroppspress

En artikkel som omhandler Hilary Duff er gått viralt. I artikkelen løftes hun frem for at hun tørs å vise frem sin uretusjerte kropp. 
I mine øyne ser jeg en helt normal kvinnekropp (og igjen; hva er det som er normalt??) som ikke har noe jeg ville ha kalt for "fysiske skavanker". Jeg synes dette blir litt for teit at det skal kalles for heltemodig. Samtidig som det skrives som aldri før om at kroppspress må dysses ned, så dysses det opp nettopp ved at magasiner understreker og drar fram kjendiser som viser sine uretusjerte kropper. Vi kunne likegodt ha hyllet fram de som drar til pirbadet og kler av seg i garderoben. Poenget er at det er ikke noe gærent i å vise fram kroppen sin; stor eller liten, men jeg synes faktisk samfunnet drar det litt langt når man hyller en kjendis for å vise seg i en bikini.

Vi gjør en kropp som fungerer (uavhengig av størrelse) til noe unormalt. Jo mer vi understreker og snakker kropp, jo mer fokus blir det på at det må snakkes om fordi det er laget en standard for hvordan vi skal se ut. Denne standarden har vi klart helt selv å skape, og vi kan ikke legge hele skylden på moteindustrien og bruk av uretusjerte modeller. Kroppspresset eksisterer også på sosiale medier. Profilerte bloggere snakker varmt om hvor viktig det er å være glad i den man er, men bidrar ikke ved handling ved å legge ut bilder rett etter en fødsel der magen er flat som en pannekake. 
Det er ikke noe problem i at vedkommende har flat mage, men igjen, hvorfor understreke hvordan kroppen ser ut istedet for å fokusere på hva den faktisk kan gjennomføre? Og det samme med treningsbilder på instagram med hashtag "sunn", "healthy"... hvorfor er det så innmarri viktig å vise verden at man er på treningsstudio? Det er jo en viss bidragsyter dette og? 

Bedreviter?

Ann Cathrin Andersen (journalist og sosiolog) skriver i en kronikk på NRK om intoleransen som gjør barn syke i Norge. 
Hun bruker psykiske lidelser og atferdsvansker som et eksempel. 

"Stadig mer av menneskesinnet stykkes opp i diagnoser. Det virker som vi leter til vi finner feil og deretter medisinerer dem bort" skriver Andersen. 

Ja, det kan jo virke slik, men er ikke det nettopp for at det er blitt en lavere terskel for å snakke om det?
Folk står i større grad mer fram og forteller mer om hva de har i bagasjen enn de gjorde før. En annen ting er at jeg vil tro det er bra at såpass mange får hjelp? Før var det jo store mørketall på barn og unge som slet og fikk en annen og mye verre skjebne enn en diagnose, nemlig det å bli kalt problembarn. 
Er det noe bedre da enn å bli stykket opp? Som sosiolog så ser Andersen kun dette perspektivet utenfra, og fra et samfunnsmessig ståsted, hun vet ingenting om den medisinske bakgrunnen til at barn blir satt på medisiner. For noen kan det dreie seg om en total livsendring. 
Måten hun skriver på som tydelig bedriviter og som en del andre gjør uten å egentlig inneha så veldig mye kunnskap om temaet kan føre til at de som virkelig kunne trengt medisiner blir møtt med skepsis og lite respekt. 

 

En svingende pendel

Folk kvier seg for å snakke om innvandring, for det er vanskelig å vite hvordan man skal snakke. 
Jeg opplever innvandringskommunikasjonen som en pendel. For da den var på den ene siden ble alt som kunne tolkes som negativt mot innvandring eller andre kulturer kalt rasisme, antisemmitisme osv. Det skulle ikke så veldig mye til. Og slike ord skal man være svært forsiktig med. Det er kraftge ord å bruke og i verste fall kan de bli misbrukt. Det blir litt å rope "ulv, ulv". Men nå er problemet det at folk har blitt klar over nettopp dette. Så nå har pendelen svingt til den siden der "alt er lov". Folk kan gjerne snakke nedsettende om Islam uten at det får konsekvenser, for man må ikke kalle dette for rasisme. Det er blitt allment akseptert å snakke negativt om muslimer, for man må jo kalle en "spade for en spade" sier visse personer fra høyresiden. Ja, man kan kalle ekstremisme for en spade, men å snakke om Islam eller muslimer som en homogen masse blir uendelig feil som det er med alt som man generaliserer. 
Det som man må jobbe med fremover nå er å øke folks forståelse for hvor grensa går. Dog skal ikke ytringsfrihet ha noen grense, men utspill som spiller opp mot genuin rasisme bør slås ned på. 

 

15 år

Det er gått 15 år siden du gikk vekk. Og tid kan være nådeløs. Eller det kan være en befrielse. 
"For de sier jo det blir lettere". Sorgen altså. Jeg prøvde å stille klokka, for i et barnlig sinn så går alt an. 
For en ti åring kan tanker bli til virkelighet.
Men det gikk ikke å stille klokka. Ingenting skjedde, og plutselig var du vekk. 
Det gikk ikke an å forstå før mange år senere. 





 

04.08.2017


Når det går for vidt

Viser til link til nyheten om at Listhaug og Solberg ber nordmenn angi flyktninger på hjemreise.
Det som skjer nå er at det kommer til å bli en enorm skepsis til innvandrere hvis vi skal rapportere til myndighetene. Denne utviklingen er skummel hvis dette forslaget får gjennomslag. Avslutter med å sitere Hareide spørsmål til Listhaug: " En viktig verdi i det norske samfunnet er tillit, og dette bygger tilliten ned. Det er fristende å spørre Sylvi Listhaug: Er angiveri en viktig norsk verdi?" 

Norske verdier...jeg trodde de var i stadig endring uavhengig av "flyktningsstrømmen". Det er også merkelig at det snakkes så mye om norske verdier, når det er ingen som har noe godt svar på hva norske verdier er. Stadig sies det av FRP i uttallige debatter at "De er dem som tør å si det andre ikke sier, nemlig at innvandringen setter norske verdier under press", men det som virkelig settes under press må jo være tidsspørsmålet før denne snakkingen om at vi har felles verdier ender i en negativ nasjonalisme. Verst er det hvis denne typen prat om en felles norsk essens tiltrekker søkende og identitetsløse ungdommer. Et ønske om fellesskap, og om felles verdier som egentlig ikke finnes. Det er mange ensomme der ute som er lett å trekke til seg. Flinke retorikere som fremmer håp om en genuin felles nisje, kan fort gjøre oppegående søkende ungdommer blinde for propagandaens bakside. 

Storm i et vannglass

Føler jeg bare må skrive noen ord av Hans Rustad (journalist) beskyldninger av VG for å drite ut Erna Solberg ved å legge ut uflatterende bilde av henne på forsiden. Altså snakk om å lage storm i et vannglass ut av INGENTING. Stakkars Solberg som faktisk må lese dette. Det er ikke sikkert hun selv synes bildet av henne var uflatterende, og jeg tviler sterkt på at det er mange prosent av den norske befolkning som reflekterer så veldig over dette bildet der hun står i en kjeledress på en båt. I denne settingen lager Rustad et problem ut av noe som ikke er et problem. Vi snakker om at vi må slutte å reflektere kropp, vel vi reporduserer jo fokuset ved å dra fram, i dette tilfellet Rustad, slike "problemstillinger". Hva med heller å ha fokus på det som var poenget med hele artikkelen; nemlig politkken. 

Hva tenker dere?

 

Å forby hijab er ikke veien å gå

FRP vil gå enda lengre, for nå er det å forby hijab på prioriteringslisten. 
Jeg kan skjønne burka, men hvordan kan en uskyldig hijab egentlig gjøre noe fra eller til? 
Argumentet til Listhaug var at det er en stor andel muslimer som går med hijab grunnet tvang. Men det finnes da også de som ene og alene går med hijab fordi de vil vise tilhørighet. For noen handler dette altså om identitet. Motdebatanten til Listhaug var selv muslim og mente at andre tiltak burde settes i verk før man går til det steget å forby et hodeplagg. For eksempel kan en lærer hvis mistanke om et barn som går med hijab grunnet tvang varsle barnevernet og familien kan få nærmere oppfølging. Det man kan risikere hvis man forbyr hijab er en motvilje til den norske regjeringen, med andre ord at det oppstår en type trass. 
Og sånn helt ærlig; hvordan kan et hodeplagg skade? Og egentlig tror jeg det bryr FRP midt i røven (unnskyld språket) om noen muslimske barn må gå med hijab grunnet tvang. 

 

Sørvikstranda

â??â??

Gjennom et barns øyne

Er du som voksen den som har svaret på alt. Du spiller en viktig rolle. Dette trenger ikke nødvendigvis handle om du er barnets mor eller far, tante eller onkel. 
Du kan være en "tilfeldig". Kanskje du er lærer? Eller en annen omsorgsperson. Vær så snill å tenk over hvordan du snakker. Har du sterke meninger om f.eks asylpolitikk og mener Norge tar i mot nok som det er så burde du faktisk holde det for deg selv. 
 Barn er mer oppegående enn du kanskje tror. Hvis barnet melder seg inn i en gruppe med nazistiske holdninger så har du ikke sviktet som foreldre, men kanskje vært en bidragsyter hvis barnet har vært vitne til ekstreme holdninger i hjemmet. Jeg er lei av å lese artikler om "hva man skal og ikke skal gjøre som foreldre" så jeg skal ikke være noe moralpoliti. Jeg har ikke unger selv engang, men jeg har sett og lest faglige eksempler på hvor lett unger lar seg påvirke. 
Har du en sønn eller en datter som går i en klasse der det er en som blir mobbet; oppfordre poden til å inkludere. Og inkludering trenger ikke handle om det store, det er nok med et smil, eller et hei. For all del; ikke snakk om "hvorfor dette barnet blir mobbet". Det er det mest idiotiske spørsmålet som finnes. 
Det er aldri en grunn god nok til å mobbe. Og du kan sverge på at barnet tar med seg dette videre, gjerne til en god venn i første omgang, før dette temaet sprer seg og den som blir mobbet plutselig må svare på verdens mest vanskeligste spørsmål å svare på; Hvorfor ble jeg mobbet? Dette spørsmålet kommer også til å forfølge vedkommende i voksen alder, og fører med seg skyldfølese, dårlig selvtillit og en last som er vanskelig å bli kvitt. 
Man har en stor makt som 'voksen' og man gjør klokt i å bruke den med omhu. Tenk over hva du sier, hva du gjør og hvordan du er mot andre. 
Du kommer til å få igjen for det den ene eller andre veien. Gjennom et barns øyne kan du redde verden. 

Hvorfor må man gå til media for å bli hørt?

Jeg husker ikke nøyaktig hvor jeg leste dette retoriske spørsmålet og jeg husker ikke engang hva artikkelen handlet om. 
Poenget var likevel hvorfor man må gå til media for å få gjennomslag for noe, eller forståelse. 
Med en gang man går til media, enten det er gjennom riksaviser, eller facebook så får man forståelse i fleng, som de som ikke går den veien opplever. 
Personlig synes jeg det er litt trist at det skal være slik. Det er en fin ting dette med åpenhet, og når man har verktøy som kan hjelpe en med å formidle så burde man benytte seg av det. Men det er ikke alle som tør, eller har lyst til å "blottlegge" sin historie offentlig. Det trenger ikke handle om det å ha mot, eller ikke, det kan handle om prinsippper. 

Det sier noe om samfunnet vårt at enkelte føler de må (og det er det en viss forskjell på fra det å føle at man kan) ty til media for å få gjennom rettigheter eller forbedre livskvalitet. Jeg bare tenker på alle de som ikke gjør det. Jeg sender varme tanker til alle disse "hverdagsheltene", ikke fordi de gjør en stor bragd ved å ikke gå til media, men fordi de også fortjener den største støtten selv om det kanskje er ingen som vet deres historie. 

Ikke spesielt intelligent...

Jeg sikter til de som er i "den nordiske motstandsbevegelsen". I en viral video blir en talsmann og nynazist for denne gruppa konfrontert. 
Det overordnede målet er å få en homogen nordisk befolkning i Skandinavia, og med spørsmålet om hva de skal gjøre med de som allerede har en annen etnisk bakgrunn så er svaret; Å hive de ut. Jeg lurer på hvordan de skal få til det... Jeg lurer også på om hvordan de skal klare å finne ut hvem som kan kalle seg "etnisk nordisk". Egentlig hater jeg utrykket "etnisk", for hva er vel etnisk? Du finner nok få personer i Norge som kan spore forfedrene hundre prosent til å bare være norske. Jeg blir nesten ikke provosert engang når media skriver om/viser slike grupper, for jeg synes de bare driter seg ut. 
Forhåpentligvis! Er folk rundt oppegående nok til å skjønne at budskapet er galskap. Jeg har selvfølgelig tenkt tanken selv på at det er en del frustrasjon i Europa  (og økonomisk nedgang) som kan minne om opptaktene til andre verdenskrig. Det faktumet tror jeg faktisk det er viktig å ha i bakhodet slik at vi er på vakt. 
Desto viktigere tror jeg det er å tenke over det vi sier foran våre barn, og andre vi omgåes med. En holdning kan fort spres, og ofte er det mennesker på jakt etter identitet og samhørighet som blir tiltrekt til slike grupper. Naive skal vi ikke være, men Igjen må vi derfor svare med å øke toleranse og nestekjærlighet. 



 

Til en lærer

Kjære lærer !

Førsteklasse står for tur
Og jeg ber om å bli sett. 
Vit at jeg kan lære
Selv om ikke alt er like lett

Vit at jeg kan lytte
Derfor vokt dine ord når du er frustrert
Over at du gang på gang må gjenta
når du tror jeg ikke er interessert

Lær meg å være god
Vis meg hva kjærlighet for min neste er
Lær meg å se de rundt meg
Med respekt for der jeg er 

Jeg vet at du er et menneske
Og det kreves mye av deg
Men tenk på hva du kan være
Og alt det du kan lære meg!







 

Daughters of destiny

Dette er en serie jeg kom over helt tilfeldig egentlig på Netflix. 
Serien handler om fem indiske jenter som begynner på Shanti Bavan, skolen der lærere og ansatte blir deres oppdragere istedet for foreldrene. 
For jentenes familier er dette en nøkkel inn til en bedre fremtid, for ideen om de "kasteløse" er ennå godt kjent i India. 
Jeg slukte denne serien, og synes den var svært lærerrik. En av jentene nevnte at det er en bred oppfaning fortsatt i 2017 om at hvis en person fra en høyere kaste nærmer seg en av de "kasteløse" så blir vedkommende forurenset. Helt grusomt. 
Jeg visste jo egentlig at det fortsatt er slik, men var såpass naiv at jeg trodde oppfatningene rundt dette var blitt mer modernisert helt til jeg så denne serien. 

Anbefaler alle å sjekke ut denne serien!

 

Når timing er alt

Jeg har tatt meg selv så mange ganger nå i å forsøke å diktere min egen skrivestil til noe jeg tror kan være interessant å lese. 
Resultatet er blitt et kunstig språk, og en sakte, men sikkert dalende interesse for selve skrivingen. 
Jeg har nevnt det før, og jeg sier (skriver) det igjen; timing er alt! Timing er alt når det gjelder å skrive, og for å understreke det så blir det jeg skriver nå et eksempel på "der og da" skriving. Jeg hadde ikke planlagt å skrive noe i kveld, for jeg har ikke peiling på hva jeg egentlig skulle ha skrevet. 
Ikke noen temaer som jeg tenker at "wow!, dette har jeg lyst til å formidle"! Men så tenker jeg omsider at; det er jo en liten sjarm ved det å?
Og bare skrive noe når man vil skrive selv om man ikke hadde noe spesielt på hjertet. Kanskje man til og med får et ærligere utrykk? 

Når det gjelder den andre skrivemåten, altså der man sitter og planlegger hva man skal skrive, hvilket tema man skal skrive om....også videre....
Summa summarum; resultatet kan bli veldig flott!, men man mister noe av "gløden" ofte. Derfor skal jeg bli flinkere til å sette meg ned å skrive med en gang jeg faktisk kjenner skrivegleden! Det var jo det jeg gjorde før, bortsett fra at det da var word jeg tydde til...:-) Skriving var og er terapi, og på en måte synes jeg blogglista er noe av det dummeste som finnes. Tenk at det er blitt en konkurranse i hvordan man personlig skal skrive? Det tar i alle fall bort sjarmen selv om jeg forstår at man ønsker flere lesere. 



 

Italia øyeblikk





â??

â??

â??

Må man ha en bucket liste?

For jeg har ikke det. Betyr det at jeg ikke har ambisjoner om hva jeg ønsker å oppnå og å oppleve i livet? Nei, for det har jeg. Jeg bare føler ikke at jeg MÅ oppnå eller oppleve de tingene jeg har satt meg fore for å være lykkelig. Og det er faktisk en ganske stor forskjell. Dette innlegget har jeg brukt ganske lang tid på å skrive, nettopp fordi det høres ut som jeg er dønn kjedelig når jeg ikke har ting jeg bare MÅ få med meg. Men jeg er faktisk ganske tilfreds med å "bare være til". Jeg kan si såpass at jeg drømmer om bryllup (jeg ble forlovet i fjor), og å få barn etter hvert med min kjære, og selvfølgelig om en jobb jeg trives i når jeg er ferdigutdannet. Dette er vel ting de aller fleste drømmer om så jeg tviler på at jeg skiller meg ut så veldig med disse ønskene. Jeg bare føler at jeg ikke trenger å reise jorda rundt eller hoppe i fallskjerm for å føle at jeg lever. For meg virker det som om det går sport i å oppleve mest mulig. Reising er ikke bare reising lengre, for det er ikke noe å rope "hurrameirundt" for hvis du har vært i Hellas, eller Spania, nei, nå skal ha vært på backpacking i Afrika, eller India for å ha nådd opp. 
Jeg skjønner dette med higen etter kunnskap fra andre, spennende kulturer som skiller seg distinkt fra Norge, men det er ikke alle som har råd eller ork til å konkurrere om dette. Erfaringer kan være så mangt, og det blir en overfladisk konkurranse hvis det kun handler om at en liste skal bedømme hvor intelektuell et menneske er i sine ambisjoner og erfaringer. 



 

Det er et vanskelig tema

Asylpolitikk altså. Jeg viser til NRk's artikkel om Knut Arild Hareides møte med Sylvi Listhaug. 
Hareide mener Listhaug høres "nyfrelst" for når "Hun sier ja til å hjelpe folk der de er, og det er et halleluja til KrFs bistandspolitikk, sier Hareide til applaus fra salen." Og jeg er i grunnen enig med Hareide, for det har blitt FRP's nye mantra å si "hjelp de der de er". Det høres jo veldig flott ut når de sier det slik, men det er en kynisk bakside, for hvordan skal man klare å hjelpe dem (som forsåvidt fortjener å kalles noe annet enn "dem") når deres respekterte stat ofte herskes av korrupsjon, terror, fattigdom og svært lite midler til bistand. Og det å hjelpe sivile der de er vil ikke akkurat hindre dem i å komme hit.
Det er ikke selve det at høyresiden snakker så varmt om å hjelpe "dem der de er", men det er baktanken. Det at man innerst inne skjønner at hensikten til at det nevnes er et ønske om å få færre til å komme hit til Norge. Jeg skjønner jo også at vi ikke kan ta i mot alle. Akkurat det skjønte jeg ikke da jeg var yngre, og til tider noe naiv, men det høres så lett ut "å hjelpe dem der de er". Ah, at vi liksom ikke har tenkt på det før!

Listhaug avsluttet med å si at Frps strenge innvandringspolitikk er det som må til for å forsvare  norske verdier og kristen kultur.
Hva er det vi skal forsvare oss mot? Vi skal forsvare oss mot ekstremister og ting som kan true demokratiet, men vi kan da for søren meg ikke forsvare norske verdier, når vi ikke engang vet hva norske verdier er. Spør venninna di eller mannen på gata om "hva legger du i det å være norsk" og svaret vil mest sannsynlig bli "brunost" eller "ski". Er det noe vi burde gå over lik for å forsvare? Nå satte jeg det litt på spissen, men det blir for dumt å kalle noe for norske verdier når det ikke engang utdypes hva som legges i det. Norge har vært under påvirkning av ulike kulturer i for mange år til at vi ene og alene kan kalle noe for "norske verdier". Det gir mer mening å snakke om "familiære verdier", som at verdier er forskjellige fra familie til familie enn homogene norske verdier. 

Sorry, men igjen så driter FRP på draget ved å spille martyr og lider sterkt under "det norske godhetstyranniet som rir det norske samfunnet som en mare"

26.07.2017

Nå har jeg utrolig nok snart blogget ett år. Jeg kan såvidt tro det. Jeg som ALDRI skulle begynne å blogge. 
Men jeg synes det er litt artig. Siden jeg forholder meg ganske anonymt til dette, så er det ikke så lett å skrive slik at det ikke høres overfladisk ut, for jeg har fått med meg at "man må by på seg selv" for å klare seg i bloggverdenen. ;-) Derfor er det veldig fint at jeg ikke skal leve av dette. 
Jeg husker ikke egentlig hvorfor jeg i det hele tatt begynte. Det var vel en ide jeg fikk da om at nå skulle jeg prøve for moro skyld for å se om det faktisk er noen som gidder å lese. Jeg har så lenge jeg kunne husket vært glad i å skrive. Hvordan man faktisk kan formidle noe bare ved hjelp av en penn. 
Jeg har også fått med meg at en penn kan være et sterkt våpen, og brukes både til å skape glede, men også sinne og provokasjon hos den som leser. Og det ironiske er vel det at det nettopp også det som gir mest lesere. 

Dette med å ikke provosere har jeg alltid i bakhodet uansett hva jeg skriver, men samtidig kan man ikke la det gå utover noe av det mest fantastiske som finnes; nemlig ytringsfriheten!Sjansen til å si og å skrive akkurat det man mener, men det er klart; det er en fin linje mellom det å være ærlig, og det å såre. Det er derfor trist at noen tror ytringsfrihet er synonymt med det å tråkke andre på tærne. Det trenger ikke være sånn! Og det er akkurat slik jeg ønsker at innleggene mine skal være. Jeg vil være ærlig, men jeg vil også at innleggene mine skal formidle respekt uansett hvem som leser. Så får det heller være at jeg ikke blir noen "superblogger", og det er faktisk helt ok, jeg har i alle fall et sted der jeg kan få utløp for min skriveglede. :-)
 

Takk til alle som klikker seg innom! 



 

Kattejenta Nano

Jeg diskuterte denne jenta som P3 dokumentar fremstiller som er "født i feil art" med noen venner. Her er link til de som vil lese saken. 
https://p3.no/matte-laere-meg-a-vere-menneske/ Jenta kaller seg Nano, og påstår at hun egentlig er en katt. 
Jeg oppfattet under diskusjonen at vi alle satt og stusset på om dette var en opptreden fra jenta sin side, eller om dette faktisk var et virkelighetsfenomen. 
Måten Nano fremstilles på gjør at istedet for at hun blir tatt på alvor så latterliggjøres hun. Intervjuet er lite seriøst, og troverdig, men for intervjuobjektet kan dette være ramme alvor. Jeg synes at P3 burde ha satt en grense her. Jeg er veldig for at alle skal få lov til å være seg selv, men argumentet faller på sin egen urimelighet når Nano sier at hun har en genfeil som skjedde under fødselen som førte til at hun ble en katt. Poenget er at istedet for at Nano normaliseres som P3 prøver på, så fremstilles hun som et avvik, spesielt når reporteren spør om hva hun gjør når hun treffer hunder, med etterfølgende mjauing fra Nanos side. 
Jeg synes at P3 er såpass proft at de burde holde seg for god til å utsette jenta for dette. For hun fremstilles ikke på noen positiv måte. Det blir mer harselering, enn nøytral fremstilling av dette som var ment fra P3 side for å være et objektivt intervju av en person med et annet identitetsutrykk enn hva vi vanligvis hører om. 

En annen ting som jeg tenkte på etter å ha sett denne dokumentaren er at det er vanskelig å passe inn i samfunnet. 
Vi har ikke engang et ordentlig svar på hva som er normalt, så hvordan skal man være normal når man ikke har en mal å gå etter?
Noen som strever og kanskje har usikkerhet inni seg føler at hverdagen blir enklere hvis de tilegner seg en spesiell identitet, og for Nano er kanskje det å være katt et utrykk for noe å gjemme seg bak når verden utenfor ikke roper 'velkommen'. 

 

Montalcino, Italia





â??

â??

En hilsen fra Italia

Jeg har nå vært i Italia i snart ei uke, og hva kan jeg si? Det er vakkert her. En utrolig overfladisk og kjedelig beskrivelse, men Italia var slik jeg forestilte meg og jeg har ikke sett halvparten engang. Jeg synes jeg er utrolig heldig som er på ferie her. Jeg vet at mange aldri har vært i utlandet, enten på grunn av dårlig råd eller av andre grunner. 
Hittil har vi vært i Milano, og akkurat nå befinner vi oss i Toscana. Sjø kontra innland. Begge deler har hver sin sjarm, men jeg holder en knapp på Toscana. I morgen tenkte vi å utforske et kloster som er i nærområdet. Jeg gleder meg!! 







 

Hverdagssliterne

Det er mange av de der ute. De som går på jobb hver dag eller skole, og gjør akkurat det samme som medelever og kollegaer, men som aldri får uttelling for prestasjoner. Uttellingen kan dreie seg om skryt fra sjef/kollegaer, eller gode karakterer. 
Noen jobber like hardt som de som får 5 og 6'ere, men oppnår "bare" halvparten. Det er rett og slett noen som har enklere for det enn andre, og derfor er det urettferdig at karakterer skal være det "punktumet" som sier noe om hvor mye man har opp i hodet, eller ikke. Men dette punktumet er ikke et ekte punktum, for punktumet settes ikke før livet er over. Før det har man god tid til å understreke sin legitimitet gjennom det som kalles livet. Og det at man ikke fikk fantastiske karakterer på skolen betyr ikke at man ikke har noe på universitet eller høyskole å gjøre. Læring handler også om modenhet,  og for noen blir det lettere å knekke noen akademiske koder jo eldre man blir. 

En annen ting det er viktig å tenke på som også går i kategorien "hverdagssliterne" er de som sliter med angst, lærevansker eller kroniske sykdommer som ikke vises. Jeg sier ikke at det er enklere for de som har sykdommer som vises, men det kan være lettere å få forståelse. Det er mange der ute som blir misforstått med at de er late, eller mindre intelligente, og karrer seg gjennom en hverdag fylt med håp om at akkurat DENNE dagen skal de få anerkjennelse for at de griper dagen akkurat på den måten som de gjør og at det er OK nok.

Jeg er i full beundring av alle disse. Og jeg tror jeg bytter ord fra "hverdagssliter" til "hverdagshelt". 



 

Målet er ikke at integrering skal bety å "oppfylle norske verdier"

SKAM har fått kritikk fordi Sana (tredjesesongen hovedperson) som muslim ikke gjorde opprør mot Islam som religion. 
I følge kritikerne burde hun enten ha kastet hijaben, eller kysset for å vise at muslimer også kan være helt "som oss andre".
Denne kritkken er så idiotisk. Sana understreker for det første at muslimer kan gifte seg med ikke muslimske menn/kvinner, og for det andre; hvorfor skulle Sana ha gjort noe poeng i å gjøre noe for å sette Islam i et dårlig lys? Si meg, er ikke Islam i et dårlig lys fra før av?
Er det ikke nok hat-kampanjer, og Facebook grupper ala "Islam ut av Norge"?

Hvorfor skal det være et mål i seg selv at Sana skal "av islamiseres" når hun er svært vellykket integrert, og i tillegg bærer hijaben av egen fri vilje. 
Vi snakker varmt om flere farger, men viser stikk motsatt i handling når vi ikke godtar at OGSÅ muslimer kan ta egne valg. 
De er faktisk ikke nikkedukker, men fri individer. Det er forskjell på islamisme og Islam. 




Er både hvit og svart, er både rik og blakk
Hun sa hun aldri hadde møtt en kar som ikke drakk
Og spurte meg om Gud dømte meg I svart-hvitt
For til og med muslimene hun kjente drakk litt
Men brorskapet er'ikke lenger mellom de som tror på det samme
Har en bror som er hindu
Og det handler om å godta at andre har en mor som
Og kanskje en far som lærte dem noe annet om livet
Som at himmelen er et mål og livet kanskje er casting
Ha'kke masse svin på skogen, men jeg har masse marsvin

Løvetannen

Jeg er meget glad i å skrive dikt, og er opptatt av asylpolitikk. Det skjærer meg i hjertet når jeg leser om barn og ungdom som har blitt integrert, men som rives opp og må dra tilbake til fødelandet. Jeg synes det er så urettferdig, og krysser (banalt nok) fingrene hver dag for mer rettferdige dager for alle de som ikke har en framtid de vet hvordan blir. Alle disse tankene i kveld ga meg derfor inspirasjon til å skrive dette diktet. 

En liten, liten løvetann
Alene i brent jord
I skammen og som lyst i bann
På vår alles moder jord

Den så seg rundt og undret
Hva galt har jeg gjort?
Mens bladene de funklet
I et nattemørke så sort

Og tiden gikk, slik som den gjør
Det kom aldri noe svar
Men vind kom i fra nord og sør
Verden den er hard




 

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits