Jeg er glad jeg aldri skal bli toppblogger

For man må jo bli innmarri avhengig av alll oppmerksomheten?
Jeg satt og funderte på dette for noen dager siden etter å ha sett en episode av "bloggerne". 
Noe jeg vanligvis ikke ser på, men ble litt nysgjerrig på hva som var greia. Det eneste jeg satt igjen med var følelsen av at det må jo være deilig med all den oppmerksomheten. Tenk å leve på å høre hvor vakker og hvor bra du skriver? Og ikke minst bli sponset og få skjønnhetsprodukter og andre flotte ting i posten...

Men dette har jo som med alt også en bakside. 

For det må være pyton å bli bedømt av helt ukjente mennesker som tror de kjenner deg. 
Folk som slenger dritt bare på grunn av sjalusi, eller folk som kun har en dårlig dag og din blogg blir et fristed å få ut frustrasjonen på. 
Jeg merker at jeg irriterer meg over de som kaller toppbloggere for feige når de stenger kommentarfeltet, fordi de må jo tåle å få høre det når de eksponerer seg!

Joda, men ingen har bedt om din mening hvis du ikke har noe relevant å si om det som innlegget handler om!

Faktisk så blir det litt som å si "du fortjener å bli voldttatt fordi du går med kort skjørt"... 

Folk får blogge om det de ønsker, og hvis du ikke har noe konstruktivt å si så dropp å kommenter. Det er ganske enkelt å la være. 

Nedlatende holdning til de som velger yrkesfag

Jeg vil fremsnakke en ytring i "meninger" i Dagbladet. 
Tittelen er "Er du som velger yrkesfag mindre intelligent"?
Den som har skrevet dette trekker frem at de som velger yrkesfag ofte møter holdninger som vitner om at de må ha mindre opp i hodet hvis de ikke velger akademiske studier fra høgskolen eller universitetet. Det blir også trekt fram det at vi før hadde en stolt arbeiderklasse i Norge, men at denne stoltheten gradvis er blitt visket ut. 

Jeg synes det er synd at det skal være slik. 

Hvem skulle ha skiftet rørene på kjøkkenet? Bygget funksjonelle stødige bygninger? Flislegge badet vårt? Hvis det ikke hadde vært for yrkesfaggruppen? Og helt ærlig - det er jo slike folk samfunnet virkelig trenger! Dette er folk som gjør en forskjell hver eneste dag. Konkrete handlinger. 
Samfunnet må bli flinkere til å snakke positivt om yrkesfaggruppen. Vi trenger lærere, spesialpedagoger, advokater, og økonomer, men vi trenger jaggu meg snekkere, og rørleggere også. Vi har allerede mangel på slike ressurser...

Et fagbrev er like mye verdt som en bachelorgrad.

 

Mine tanker om tro

Er at det er flere veier opp til Gud. Jeg har noen litt "utradisjonelle" syn når det gjelder helvete og synd i religion. 
Jeg klarer ikke å tro på noe helvete, for jeg mener det er nok av det på jorda. Hvordan kan helvete i betydning av etter døden være verre enn krig, mobbing, terror? Er ikke det helvete på jord? Noe annet jeg sliter med er ordet synd. Jeg klarer virkelig ikke innfinne meg i at et lite uskyldig barn er født med synd. Sier ikke Jesus vitterlig "La de små barn komme til meg?". Et bibelvers jeg synes er helt nydelig, for det sier noe om å ta i mot et individ akkurat slik det er. 

Jeg blir også sint når noen snakker om skjebne i kontekst med at noe fælt har skjedd vedkommende. "Det var meningen". Nei, sorry Mac, jeg tror virkelig ikke Gud mente at det var meningen at du skulle miste noen du var glad i, eller at mennesker skulle være så jævlige mot hverandre.
Jeg tror ikke det er så sort hvitt at hvis du ikke tar i mot Gud så havner du på et mørkt sted, jeg tror den eneste forskjellen mellom de som tror på Gud og ikke er livet etter døden med eller uten hans tilstedeværelse. Så enkelt tror jeg faktisk det er. Jeg tror heller ikke at man trenger å tro helt etter boka. Jeg liker de gangene jeg er i kirka, eller et annet religiøst hus, men inni meg har jeg min egen lille kirke og den har dugd bra hittil! I tillegg finner jeg mye av Gud i naturen og jeg tror ikke det gjør meg til en dårligere kristen om jeg bruker tid til å f.eks studere vakre hvetekorn som danser i vinden istedet for å tilbringe søndagsmorgenen i kirka.

Jeg er kristen, og det er noe jeg er stolt av. Jeg går ikke i kirka hver søndag, og har aldri lest hele bibelen. 
Jeg syns homofili er helt ok, og hadde ikke leet et øyenbryn hvis mitt framtidige barn hadde sagt at han/hun ikke var hetero, og jeg er for selvbestemt abort. Allerede her er det så mange punkter der en konservativ kristen sikkert ville ha sagt at jeg er for liberal, men det bryr jeg meg ikke om. Mitt forhold til Gud er det ingen som har noe med og det kjennes godt og personlig. Jeg har alltid vært interessert i andre religioner også. Denne interessen vedvarte og førte til at jeg nå har en bachelor i religionsvitenskap. Det som interesserer meg mest er "hvorfor gjør folk det de gjør" i tilknytning til religion. Hvis man har fakta om dette temaet er det mye som kan unngå å misforståes i møte med andre kulturer. Jeg kommer til å bruke denne kunnskapen for alt det er verdt for å bekjempe rasisme og likegyldighet for å prøve å møtes på midten. 

Jeg synes denne hatpropagandaen som føres nå mot muslimer er skremmende. Ja, det er noen som ødelegger, og som tilfeldigvis er muslimer, men det finnes da desto flere muslimer som er opptatt av en fredelig jord, akkurat som at det finnes kristne, jøder, buddhister, hinduister som har den samme variasjonen i sin religiøse gruppering. Jeg tror den eneste 'løsningen' er å møte andre mennesker, uansett trostilhørighet, eller kulturelle overbevisning med en enda større dose respekt og medmenneskelighet. Vi går en skummel tid i møte hvis vi lar noen mennesker skal få ødelegge for en stor gruppe. Ikke glem det som skjedde på 1930-tallet av jødehatet. Det er akkurat det som skjer nå, og vi lukker øynene hvis vi sier at å trekke den pararellen blir for grov. Å møte andre med dobbelt så mye toleranse i disse dager det er det å være kristen er for meg.

#Religion #Tro #Livssyn #Toleranse #Livssyn #Religionvitenskap

Begrepsmisbruk

Islamister, muslimer, antisemmitisme, rasisme, sionisme,....Dette er ord man hører titt og ofte i vidt forskjellige kontekster. 
Men hva betyr disse ordene og hvilken betydning legger du i de?

Det finnes mange forskjellige -ismer, men fellestrekket er at man legger en felles åndelig, kulturell eller politisk betydning. 
Islamister blir mer riktig å snakke om i en ekstremisme sammenheng i motsetning til muslimer som ikke er en homogen masse, men består av mange forskjellige individer i likhet som i andre religioner og kulturer. Ordet muslimer viser til et skisma (brytning) av at religionen Islam skal være ensbetydende med en politisk retning, det blir derfor feil å slå islamister og muslimer som begrep under ett og det samme. 

Det er utrolig trist det som hender av terrorhandlinger nå, men det som er tristere er hatet mot muslimer. Ja, det er noen som ødelegger, og som tilfeldigvis er muslimer, men det finnes da desto flere muslimer som er opptatt av en fredelig jord, akkurat som at det finnes kristne, jøder, buddhister, hinduister som har den samme variasjonen i sin religiøse gruppering. Jeg tror den eneste 'løsningen' er å møte andre mennesker, uansett trostilhørighet, eller kulturelle overbevisning med en enda større dose respekt og medmenneskelighet. Vi går en skummel tid i møte hvis vi lar noen mennesker skal få ødelegge for en stor gruppe. Ikke glem det som skjedde på 1930-tallet av jødehatet. Det er akkurat det som skjer nå, og vi lukker øynene hvis vi sier at å trekke den pararellen blir for grov.

Men når vi snakker om jødehat....Når det gjelder antisemittisme så brukes dette ordet  ofte som en politisk taktikk for å gi de som støtter Palestina i Palestina/Israel konflikten en slags historisk arvesynd. Et eksempel er jo Willochs uttalelser om at han ikke synes det var lurt at Obama ansatte stabssjefen da han var jøde. Joda, formuleringen var klønete, men poenget til Willoch var at det ikke kom til å bli nøytrale avgjørelser i USA sitt forhold til midtøsten konflikten da USA er meget Israel vennlig fra før. Å si at Willoch bidrar til jødehat med denne formuleringen er å dra det langt, og at terskelen til å kalle andre antisemmitister basert på nøytrale politiske uttalelser blir stadig mindre. Ordet er meget alvorlig og derfor skal konsekvensene bli deretter. Norge skal ikke tolerere antisemmitisme derfor må vi ikke rope "ulv,ulv". 

Når det gjelder rasisme og sionisme så er dette ofte to begreper som blir nevnt sammen. FEIL.

Rasisme handler om diskriminering basert på hudfarge, religion og kulturell tilhørighet. Mens sionisme er en del av pakten mellom Abraham og Gud - Sverge ed til sitt eget land.Og brukes sionisme riktig så har den ingenting med diskriminering å gjøre. 

Med andre ord så kunne jeg ønske at det var litt mer kunnskap om disse begrepene, for da hadde de kanskje blitt brukt riktig også. 

Som igjen hadde ført til mindre misforståelser....Lov å håpe. 

 

Hvorfor jeg studerte religionvitenskap

Jeg har hele livet vært interessert i andre religioner og kulturer. 
Interessen ekspanderte når jeg gikk på videregående og i hele 10'ende lengtet jeg etter å begynne på universitetet for å virkelig lære. 

Hva er forskjellen på "islamister" og "muslimer", finnes det noen biologisk forklaring på religion? "Hvilken rolle spiller religion i konflikten mellom Palestina og Israel"? Også videre.... Slike spørsmål er høyst relevante i religionvitenskap og blir mer og mer viktig i et samfunn i utvikling som stadig blir preget av mennesker med multikulturell bakgrunn.

Noe av det viktigste etter min mening er å bryte ned fordommer. Å slå alle under en kam er noe av det som provoserer meg inderlig...

Folk må lære før de begynner å diskutere innvandringspolitikk at ekstremisme finnes i alle former og varianter, men fellesnevneren er at det ødelegger for en bråte med mennesker 



( Foto: Kim Ramberhaug) Meg som sitter og skriver notater!

Kan man tulle med alt?

I teorien ja. Det meste kan man se humoren i. Jeg tror selv humoren har vært veldig viktig for meg gjennom livet. 
Det er mye man kan takle gjennom å bruke humor som et "våpen". Men man skal være obs på når det tipper over. 
For eksempel; jeg kjører ikke bil på grunn av dårlig avstandsbedømmelse. Dette ser jeg ikke på som noe stort problem og gidder ikke bruke energi til å deppe over det. Men la oss si at dette hadde gått voldsomt innpå meg; så kunne jeg ha brukt humor til å lage et skjold rundt meg før noen andre eventuelt gjør det. Det handler om å være redd for å tape ansikt.

Noen vitser overdrevent mye om seg selv - og da tenker jeg at det kan være for å føre var før noen andre gjør det. 
Hvis selvironien totalt tipper over så synes jeg det er litt trist, for man merker hvis man klarer å lese vedkommende om det er påtatt selvironi eller noe som faller en naturlig. 

En annen ting, men dette er absolutt ikke ok; er når ironi går over til sarkasme. Da er det ikke humor.
Sarkasme er utrolig lite sjarmerende, men et sterkt virkemiddel til å virkelig såre andre. 

Og viktigst av alt; hvis noen føler seg såret er dette høyst reell, uansett hvor gøy det fra dine hensikter var. 

Med andre ord kan man vitse om det meste så lenge man har fokus på ironi kontra sarkasme. 
Og hvis det er noe i livet du er usikker på, enten med deg selv eller ved en situasjon så reflekter godt over dette før du begynner å dynke det ned i en annen virkelighet av noe som du selv synes er sårt. Grensen kan ekspandere. 




 

#metoo

Nei, jeg har ikke blitt utsatt for trakassering, ei heller blitt voldtatt. 
Jeg sender alle disse som har det de varmeste tanker. Det er vanskelig å ikke få med seg denne emneknaggen som har vandret viralt på sosiale medier den siste tiden. Jeg ser ikke på denne emneknaggen som noe unikt, men et ledd av økende tendenser til å være åpen i sosiale medier. 
Dette er positivt, åpenhet er alltid bra, men det er en ting jeg mener er viktig å få frem. Risikoen for å miste totalt filteret slik at man blir revet med og sier og formulerer seg på måter man kanskje ikke ville gjort i "øyeblikket". Jeg skal forklare nærmere hva jeg mener. 
La oss si at man har vært utsatt for noe svært vondt, og går gjennom en periode med bitther, sorg og sinne så kan det komme ut ord som i verste fall kan slå tilbake på en seinere. Det kan være en arbeidsgiver som kommer over din livshistorie i sosiale medier og kanskje er du en annen nå enn du var da du skrev det du skrev. Kanskje du ikke ønsker at enkelte skal få muligheten til å vite din livshistorie før du har fått sjansen til å si "hei, og gi et førsteinntrykk".
Det er derfor jeg ser med noe skepsis på denne virale emneknaggen da jeg tror det for noen kan være med å bidra til en eskalering av både angstproblematikk og andre psykiske utfordringer fordi noen kan faktisk finne på å misbruke din historie.


Jeg sier ikke at man skal la være å være åpen, men jeg vil argumentere for at det kan være lurt å telle til 10 før man skriver, og spørre seg selv; Hvem ønsker jeg å dele dette med, Hva ønsker jeg å dele, og er dette noe jeg kan stå for om f.eks 10 år fram i tid. 

Et spørsmål du aldri skal stille

til en person som har gjennomgått mobbing er; Hvorfor ble du mobbet?
Det er det mest sårende man kan få høre fordi det ligger en implisitt betydning i spørsmålet om at "dette er din feil". 

OG DET ER DET SISTE DET ER!

Barn, ungdommer, voksne, og ja eldre på sykehjem kan oppleve å bli mobbet. Fryst ut, baksnakket, eller fysiske slag. 
Det kommer i mange forskjellige former, men fellestrekket er en følelse av avmakt. Og den avmaktsfølelsen, ja den er ingen forunt. 
Mennesker kan fort miste "munn og mæle" når de bekjenner seg med virkeligheten og da kan slike spørsmål som ofte er ment i beste mening utarte seg som meget klønete og for den det gjelder svært sårende.

Det er denne holdningen som er en rot til mobbing; en mentalitet som går ut på at det er mobbeofferets skyld for "noe må det jo være",
Men er det en unnskyldning til å være ufin? 

Sender varme tanker til alle som opplever å føle seg utenfor, det er dessverre så altfor mange. 

 

Feminisme - uskrevne krav

Før jeg starter ordentlig med å skrive om dagens tema så er det på sin plass å gi en korrekt definisjon av hva feminisme er: 
Feminisme er en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, opparbeidelse av likestilling og rettferdighet for kvinner og menn på grunnlag av likestilling mellom kjønnene (tatt fra vår alles kjære wikipedia). 
Med andre ord er dette et politisk ståsted alle kvinner kan ta patent på. Da jeg tok et årsstudium i "likestilling og mangfold" så opplevde jeg at det faktisk var visse krav til hvordan man fremstår som en genuin feminist. Personlig ønsker jeg meg barn, og jeg er forlovet med verdens beste mann. Jeg barberer meg under arma, og synes det er heelt ok at vi har ulike roller i huset. Jeg finnes ikke handy, så derfor blir det mer naturlig at jeg blir litt mer "husmor" og tar kverken på noen fler hybelkaniner enn min bedre halvdel. Men blant en del andre yberfeminister som virkelig gjorde et stort nummer ut av hvor feministisk det går an å være på skalaen så følte jeg at jeg kom til kort. For i tillegg til disse tradisjonelle ambisjonene om familieliv så har jeg ikke gått i ett eneste demonstrasjonstog for kvinners rettigheter. Jeg burde visst skamme meg! Men grunnen er jo faktisk det at jeg aldri har følt meg undertrykt som kvinne, og jeg bor i verdens beste land. Men jeg vet det er andre som lider, og da må vi slutte å fokusere på kjønnshår og reproduksjon som en bedømmelse av om du er feminist eller ikke.

Feminist er kort og enkelt et ønske om like rettigheter for kvinner og menn. Så enkelt men så vanskelig for noen land å oppnå dette. 
Problemer som lavere lønn for kvinner i en rekke type jobber er et eksempel på noe som fortsatt er viktig å kjempe for og ikke ta fokuset vekk med overfladiske problemstillinger som de jeg nevnte tidligere. Begrepet misbrukes og det blir feil. 

- Hva tenker dere?

 

Et veldig lykkelig øyeblikk!



Da min kjære fridde til meg for ett år siden og jeg ringer hjem for å fortelle!

( i Kroatia)

Hva er det dere liker å lese om?

Etter litt *kremt* inspirasjon fra en annen blogger så lurer jeg på; Hva liker dere å lese om?
Jeg står litt i brakk på hva jeg skal skrive om? Det som faller meg naturlig er å skrive ut i fra det jeg har studert som jo igjen farger en del av interessene mine; 
politikk, samfunnsverdier, og pedagogikk. Det kunne virkelig ikke falle meg inn å skrive om hva jeg hadde på meg i dag, eller i går. Og frokostene mine ser som regel ut som takras, så at det vil gjøre deres hverdag bedre å lese om det - tviler jeg sterkt på! 

Så hva er det jeg vil med denne bloggen egentlig? Jeg vil at det skal komme fram på bloggen at jeg har et ønske om å gi mitt bidrag til "et bedre samfunn" ved å skrive mine meninger. Jeg har stor tro på demokratiet vårt, og derfor tror jeg min stemme teller. Kanskje kan noen kjenne seg igjen i det jeg skriver? Kanskje synes noen det jeg skriver om er interessant. Og da føler jeg at målet med denne bloggen er nådd hvis disse "visjonene" kan være mitt bidrag til å hjelpe. 
Jeg ønsker å ha en jordnær blogg, for selv om jeg har idealer og drømmer så vil jeg at "meg" skal komme fram på bloggen. Men jeg ønsker ikke å skrive livshistorien min. Jeg tror derfor at dere kan bli kjent med meg gjennom de temaer jeg velger å skrive om. Håper jeg. Så tusen takk til alle som gidder å lese. Dette er artig! :-) 

 

Jævla jøde

Liam Rivli skriver om dette i Aftenposten. Han stiller det retoriske spørsmålet; hvorfor er det greit å kalle noen for en jævla jøde, mens neger er bannlyst?
Videre forteller han om hvordan enkelte tuller med ordet "jøde" helt til det faktisk blir så kleint at man må spe på enda grovere vitser om hvordan de døde i gasskammeret. Rivli får frem hvordan skjellsord som dette blir integrert i det daglidage språket. Men er det virkelig slik? Eller opplever Rivli en helt annen sjargong enn hva jeg har hørt? Etter min erfaring er alle skjellsord som kan minne om rasisme uhørt. Jeg opplever at det er lav terskel for å si fra om at "dette ikke er kult".

Men jeg tror dette er forskjellig fra sted til sted i Norge, og faktisk tror jeg også det er forskjell på by og bygd. Dette kan muligens oppleves noe nedlatende, men det er en kjent sak at det er flere i byene (med lettere tilgang) som har studert et akademisk studie og derfor har naturlig nok mer input om historie og om politisk korrekthet når det gjelder måter å omtale andre på enn på bygda der det er tendenser til å gå rett ut i arbeid. Det er mange idioter på universitetet også altså, jeg bare opplyser om hva jeg tror  kan være en mulig årsak. 

Med andre ord blir konklusjonen som alltid at her trengs det mer kunnskap. Ungdommer som kaster fra seg skjellsord som dette trenger å bli opplyst og påmint om grusomhetene som ikke bare skjedde under 2 verdenskrig men også årene før og etter. For det var ikke en endelig start og en endelig slutt på 1940-1945. 

Og dette gjelder såvisst ikke bare jøder, men romanifolket, samer og kvener.  Her trengs kun en ting og det er:Gjenfortelling av historien! 



Og du skal fortelle dine barn....

Et fattig språk

Når man tenker over det er språket fattig hvertfall innen sosiale medier.  Jeg kan sitte og skrive side opp og ned med mine meninger, men det vil likevel ikke formidles like bra hvis jeg hadde gjort det "in person". Grunnen? Dere ser ikke kroppspråket eller ansiktsutrykket mitt. Språk og kroppsgestikuleringer er avhengig av hverandre tror jeg for å nå frem best mulig. Jeg tenker ikke på at man bør ha et korrekt kroppspråk for det er det ikke noe som heter, derfor misliker jeg sterkt artikler med tittel "bli god i kroppspråk" eller "slik fremstår du som behagelig" nettopp fordi hvis man tenker for mye på det kan det bli en kunstig opptreden. 

Jeg føler ofte at hvis jeg skriver sms så virker jeg lunefull hvis jeg ikke benytter meg av diverse smileys og den slags. Jeg må legge til et smilefjes føler jeg hvis jeg har skrevet noe som kan oppfattes surt. Dette hadde ikke vært et scenario hvis alt hadde foregått muntlig der og da. 
Samtidig hvis jeg bruker for mye smileys føler jeg fort det kan bli vel fjortiss.... og hvorfor skal jeg på en måte forsvare meg hvis jeg ikke har skrevet noe frekt? Men det er nettopp det som er vanskelig! Man hører ikke toneleiet eller ser kroppspråk når man sender en tekstmelding eller nå da som jeg skriver dette blogginnlegget. Jeg ser uttallige bloggere få kritikk fordi de enten virker sure i kommentarfeltet eller på spørsmålsrunder. Men da vil jeg spørre; hvordan vet dere det hvis vedkommende ikke har skrevet noe sort på hvitt ufint? Derfor mener jeg at vi har et fattig språk hvis vi kun regner ut i fra det vi skriver.

Det kan være ment så uendelig annerledes!

Brev til Gud

Kjære Gud. Det kan umulig være lett å være deg. Alle som klandrer når det skjer ondskap i verden. 
Jeg har alltid satt min lit til deg - det vet du. Men jeg tror ikke du styrer alt. Jeg tror at det er så enkelt som at vi mennesker er skrudd sammen til at biologiske tilfeldigheter basert på fri vilje kan skje. Derfor er det krig, mobbing, og vold i verden. Jeg tror ikke at du ønsker det. Jeg tror heller ikke du ønsket at jeg skulle miste min kjære morfar selv om jeg klandret deg i starten.  Jeg har grått i femten år fordi jeg lengter etter å holde han i hånda. Det siste han sa til meg i et klart øyeblikk var "jeg elsker deg". Da var du der. 

Jeg tror du har makt i deg selv, men jeg tror du vil at vi skal lære også. Lære av all den ondskapen vi utøver, men det kan ta tid virker det som. 
Og mens den tiden pågår så er det mange uskyldige som får lide til fordel for grådighet og makt. På kloden er det mange varianter av 'deg'. 
En heter Allah, så har man den kristne 'Gud' også '*Jahve' og likevel er det mange som mener at disse tre pseudonymene er også tre individualiteter. Og vet du hva mer vi gjør? Vi krangler om hvem av dem som er den riktige versjonen når alt egentlig er ett og det samme. 

Så hører man mye snakk om at før man kommer opp til deg så blir man enten selektert i helvete eller til deg. Det er tull og en stor misforståelse. 
For helvete er jo her på jord, ikke sant? Hva kan vel være verre enn å leve i frykt for hvordan morgendagen skal bli enten man føler seg utstøtt i en skolehverdag, eller ikke vet om man får mat på bordet dagen etter. Kanskje er man redd for at noe skal skje med foreldrene, fordi da man la seg om kvelden så hørte man de hviske om at neste dag kan hjemmet ligge i ruiner. Kanskje pappa eller mamma har fått kreft, men man må ikke vise at man gråter for man vil jo være sterk...?


Så nei - de lurer ikke meg. Helvete er kun en metafor og det er flere veier opp til deg -  man trenger ikke være "perfekt", for du elsker alle. Det har du sagt; 
"La de små barn komme til meg og hindre dem ikke". Du skjønner; det er mye snakk om ordet synd, og personlig tror jeg det skremmer mange fra å søke til deg. Men jeg klarer ikke å tro på at du gjennom den invitasjonen nekter noen å komme til deg. Arvesynden de snakker om vet både du og jeg er bullshit! Det eneste arvesynden handler om er å skape samvittighet. Hvordan kan et barn - det mest uskyldige på jord være ikledt synd? Det skjønner jeg ikke! 

Så ja jeg skjønner hvis du er frustrert over hvor mange misforståelser det er der ute over deg og ditt budskap. Jeg er like frustrert og håpet mitt er at alle en dag skal forstå at det er ikke forskjell på oss. Vi er alle elsket uavhengig av opphørighet, legning og religiøs utøvelse. Det viktigste er troen på deg og den bærer jeg med meg for alltid. 





 

Det er enklere å trekke seg unna


Enn å bli avvist. Dette tenker jeg ofte på hvis det er mennesker jeg møter som det kan være vanskelig å "nå inn til". 
Enten fordi de oppleves som sjenerte, eller lite imøtekommende. Det kan selvfølgelig være kjemien og det er jo ikke et mål i seg selv at alle skal bli "bestevenner", men oppleves man som sær så blir man gjerne "sær". Det er enklere å trekke seg unna, enn å oppleve å bli kjent med noen for så å oppleve at når man endelig blir kjent så blir man avvist på det grunnlaget av den man er tror jeg mange tenker. Det blir skummelt å ta sjansen på en måte, for trekker man seg unna så har man i det minste ingenting å tape. Klarer dere å relatere dere til den tankegangen, eller blir det for klønete formulert fra min side nå?
For eksempel kattejenta Nano som er en ung kvinne som identifiserer seg som en katt. P3 har laget en dokumentar om henne og fra mitt perspektiv bidro de til å gjøre henne enda mer utenfor den berømte boksen enn det hun allerede er ved å be henne om å lage kattelyder på sending. Poenget mitt er at kanskje Nano har følt seg utenfor og ikke på grunnlag av sin påståtte identitet som katt, men som et helt enkelt menneske. Derfor er det enklere å skjule seg bak en identitet som en katt, for hvis folk gjør narr da så er det på grunn av forkledningen og ikke Nano som enkeltindivid. Dette temaet synes jeg er interessant og kan forklare noe av en kult/sekt identitet, og fellesskapsfølelse. 

Ikke kutt kontantstøtten

For de av dere som ikke vet hva kontantstøtte er kan jeg forklare kort. 
Kontantstøtte er en økonomisk ytelse som gis i Norge til barn mellom ett og to år som ikke eller bare delvis benytter barnehagen. Det er mange som vil at den skal tas bort da dette er bortkastet å bruke skattepengene på og argumenterer med at alle barn har godt av å være i barnehage. Det er også argumenter som går på at det hindrer innvandrerkvinner å komme ut i jobb.

Grunnen til at jeg er for kontantstøtte er at jeg mener valgfrihet er viktig og jeg tror enhver familie er i stand til å gjøre det beste valg for sitt barn.

​ Kontantstøtten ier for de som ønsker noe annet enn barnehage og det kan være alt fra dagmamma eller at man selv er hjemme og passer barna. Det gir familier fleksibilitet. 
For at kvinner med en annen kulturell og språklig bakgrunn skal komme ut i jobb tror jeg heller det er viktig å styrke språkopplæring enn å ta vekk kontantstøtten. Mest sannsynlig så blir det ikke slik at de kommer ut i jobb bare ved å ta vekk kontantstøtten. Det er andre faktorer som hindrer. 
Det er også mulighet til å ha halv kontantstøtte slik at man kan kombinere litt barnehage også. Jeg mener det er en veldig god løsning som vil gi barnefamilier en sjanse til å velge selv og hva som er det beste for akkurat sitt eget barn. 

 

Verdien av frivillig arbeid

Hun satt og studerte hendene sine som om hver hendelse i livet var risset inn i furene. 
Som om disse hendene var en form for et fast holdepunkt slik at hun kunne unngå å tenke på hva hun skulle gjøre i dag. 
For hva skulle hun ta seg til når det eneste hun kom på var å gå en spasertur i nabolaget? Eller å hente posten?
Hvorfor skulle hun hente posten egentlig? Hun som aldri fikk post lengre. PC skremte henne og hun kjente ingen som kunne lære henne dette. 
Hun skrudde på tv'en. NRK sviktet aldri og den kjente stemmen til nyhetsreporteren føltes ut som en kjær venn som ønsket henne velkommen. En annen som hun kunne regne som en 'kjær venn'' var hennes faste besøksvenn. Torsdag denne uken kl atten skulle hun få besøk. Bare 2 dager igjen nå. To dager igjen med NRK og en potensiell spasertur som variasjon. 


Dette er noe som beskriver en hverdag til mange eldre. Visst finnes det eldre som har mye å ta seg til, der det å være pensjonist er en etterlengtet periode etter lange år i arbeidslivet. Men det finnes også de som ser på "livet etter" som en traust tilværelse der selvrealisering er en evig lengsel. 
Kanskje har de ingen av nærmeste pårørende, og kanskje har deres ektefelle gått bort. Det kan være snakk om psykiske plager, men også fysiske som hindrer i å komme ut. Som med alt annet i livet så kan det være uendelige variasjoner av faktorer. For en stund tilbake var jeg besøksvenn gjennom røde kors og det var da jeg innså for alvor hvor mange eldre som er ensomme. Jeg ble fortalt på kurs før jeg begynte at for mange eldre så kunne det være ukas høydepunkt at nettopp du kom. Tenk på det. Dette syntes jeg både var godt og vondt. Godt fordi at du kan være en bidragsyter til at en annen person kan få noe å glede seg til, vondt fordi hvis du av en eller annen grunn ikke kan komme den dagen så vet du at denne personen lir skuffet. 
Men om det kun er en dag du er besøksvenn så bør det være tungtveiende grunner til at du ikke kan komme, for det kan bety mye mer enn du tror å holde avtaler når det gjelder vedkommende du er besøksvenn til. Å holde avtaler kan handle om forutsigbarhet, og er det noe som skaper trygghet for en ensom person så er det nettopp forutsigbarhet. 

Jeg vil gjerne oppfordre alle til å prøve frivilligarbeid. Det trengs mer enn dere aner. Men i en travel hverdag så har jeg full forståelse for at tiden ikke strekker til. Men de som føler de har ekstra tid å avse og har lyst anbefaler jeg dette.

 

Formidling handler like mye om å være en god lytter

Etter jeg hadde fullført videregående ønsket jeg meg jobberfaring. Det endte med et helt år i Norstat som telefonintervjuer. Så hva er Norstat?
Norstat er en bedrift som samler inn markedsundersøkelser og benytter seg av et bredt spekter av metoder for å samle inn mest mulig kommunikasjon til forbrukernes beste. Her lærte jeg hvor mye respekt  og ydmykhet har å si i møte med informanten som vi ringte til. Det var lettere å få en god flyt i samtalen ved å vise at man kan være en god lytter samtidig som man har noe man sterkt ønsker å formidle. Det var mange man ringte til som var skeptiske i utgangspunktet fordi markedsundersøkelser har en tendens til å bli slått under samme kam som salg og Norstat driver altså ikke med salg. Men det kan jo ikke den som svarer vite, så jeg synes ikke det var noe rart at man fort ble avvist.

Men jeg bet meg fort merke i at måten man snakket på, for eksempel at man var munter - også hvis informanten ikke virket til å være overlykkelig for oppringningen, var avgjørende for hvordan resten av samtalen kom til å bli. Dette handler også om det å ha respekt for uansett hvem du ringer til. Du vet heller aldri hvilken situasjon den du ringer til befinner seg i så mye av etiketten til en telefonintervjuer bør inneholde ydmykhet. Denne stillingen gjorde at jeg fikk snakke med de aller fleste typer mennesker noe jeg synes var svært interessant, og fikk virkelig øvd meg på kommunikasjon og formidling. Noen informanter, for eksempel eldre som kanskje trengte litt lengre tid på å svare på spørsmål, var det en selvfølge å gi de nettopp denne tiden. Det å lytte kan også si mye om formidling av verdier, for markedsundersøkelser handler i stor grad om respekt for forbrukerne, og det er deres meninger som står i høysete for en god innsamling av informasjonen vi som telefonintervjuere får. 
 

Men hvordan kan man snakke da?

Folk kvier seg for å snakke om innvandring, for det er vanskelig å vite hvordan man skal snakke. 
Jeg opplever innvandringskommunikasjonen som en pendel. For da den var på den ene siden ble alt som kunne tolkes som negativt mot innvandring eller andre kulturer kalt rasisme, antisemmitisme osv. Det skulle ikke så veldig mye til. Og slike ord skal man være svært forsiktig med.

Det er kraftge ord å bruke og i verste fall kan de bli misbrukt.

Det blir litt å rope "ulv, ulv". Men nå er problemet det at folk har blitt klar over nettopp dette. Så nå har pendelen svingt til den siden der "alt er lov". Folk kan gjerne snakke nedsettende om Islam uten at det får konsekvenser, for man må ikke kalle dette for rasisme. Det er blitt allment akseptert å snakke negativt om muslimer, for man må jo kalle en "spade for en spade" sier visse personer fra høyresiden. Ja, man kan kalle ekstremisme for en spade, men å snakke om Islam eller muslimer som en homogen masse blir uendelig feil som det er med alt som man generaliserer. 
Det som man må jobbe med fremover nå er å øke folks forståelse for hvor grensa går. Dog skal ikke ytringsfrihet ha noen grense, men utspill som spiller opp mot genuin rasisme bør slås ned på. 

Vi glemmer lett...

Det faktumet at vi faktisk er innmarri heldig som har et velfungerende helsevesen i det hele tatt. 
I grunnen blir det alfor mye fokus på det negative noe som egentlig er flaut når vi har trukket vinnerloddet i verdens lotteri. 
Statistikken blir høyere og høyere over folk som overlever både kreft og hjertesykdommer fordi vi har enorme ressurser innen helsevesenet!
Leger, kirurger, sykepleiere har stadig økende kompetanse og kunnskap i takt med kravene. Blir man innlagt på sykehuset så er man i de tryggeste hender.

Og ja noenganger skjer det tabber, og det er helt grusomt for de som blir rammet, men det er likevel feil som blir gjort av mennesker. Og jeg personlig tror størstedelen av tabbene skjer på grunn av overarbeiding og stress. Og det representerer den største svikten, flere ressurser trengs og til det må vi fortsette med nåværende skattesystem,

IKKE FLERE KUTT

 Men helt ærlig; vi har lite å klage på når det gjelder helsevesenet sett i det store bildet, og det store bildet er viktig å tenke på noenganger...

Hva som gjør meg lykkelig

Er innmarri mye. Men "størst av alt er kjærligheten". 

*Familie, venner og kjæreste er det aller viktigste for meg. Jeg er ikke alene i verden, og det er faktisk en ok ting å huske på selv om det kan virke banalt. 

*Jeg bor i en veldig trivelig hybelleilighet, på et sted jeg egentlig aldri trodde jeg kom til å bo på, men som har vist seg å bli et sted jeg en dag i framtiden kommer til å grue meg litt å flytte fra, Her har man sjø og skog nært, passer meg ypperlig. 

*Nå studerer jeg ikke lengre, men har 5 års studier bak meg. Jeg blir glad av å lære. Jeg har alltid vært glad i skolebøker, og å tilegne meg kunnskap. 
Dessverre har jeg lærevansker som har gjort enkelte fag svært utfordrende gjennom skoletiden, mens andre fag har jeg igjen hatt lett for. 
Det har aldri ødelagt for min læreglede, og for meg har det med gleden av en læreprosess blitt viktig å formidle i yrkesliv og på generell basis. 

* MAT. Jeg er et stort matvrak. Jeg spiser alt og finnes ikke kresen. 

*Turer. Jeg går ofte tur, alene eller sammen med noen. Det får jeg masse energi av, det beste er å gå langs sjøen og høre på bølgene, ihihihihi #nordlending 

* Reising. Jeg er glad i å se nye plasser og mener det er noe av meningen med livet helt ærlig. 

* Skriving. En fantastisk greie noen fant på for veeeeeldig lenge siden. 

* Gode samtaler. Jeg er veldig skravlete, og kan sitte i timesvis å prate. 

* Sang og musikk har alltid vært en del av meg. Det er min "yoga". 

Det er jo så klart mye mer, men her er noe av det som gjør meg lykkelig!! Jeg blir faktisk i godt humør bare ved å oppsummere det. 

- Hva gjør deg lykkelig?


Kjære dagbok

Kjære dagbok. Du lytter alltid. Aldri snakker du meg rundt, eller setter meg på plass. 
Men du lytter og en slik venn som deg skulle alle hatt. Jeg lurer på hva du tenker om meg. Jeg som skriver så mye vås om alt mellom himmel og jord. 
Hvor mange tanker kan et hode romme? Og hvor mange ord kan sidene dine ta i mot? Jeg har så mye jeg ønsker å fortelle verden om, men da blir alt sårbart. Og den lille magien som jeg opplever av lykke hver eneste dag blir plutselig brutt ned i fragmenter hvis jeg skal tilpasse det i et påtatt språk for at andre skal ha interesse av å lese det. 

Men deg forteller jeg alt i glede og i sorg. Vi møtes hver uke om kvelden, og du har det aldri travelt. Ingen mobiltelefon eller andre heftelser er med. 
Du bare er. Og det beste av alt? Du husker alt det jeg har fortalt deg tidligere. Det er bare for meg å bla noen sider i deg, og alle memoarer står fast. Fargene i mine nyanser og opplevelser av livets erfaringer fram til nå står sterke selv om de er skrevet med en gråblyant. Kanskje kan du, min kjære venn og trofaste lytter gi min historie videre til noen som kommer etter meg? Jeg er sikker på at du vil behandle mine skildringer med respekt, det er jeg trygg på. 


Jeg har alltid hatt et skrive- så- ikke -gidde -mer forhold til min dagbok, men jeg må si jeg liker tanken på at det aldri er noen som kommer til å sladre. Kanskje til og med mine framtidige barn ønsker å lese det deres framtidige mamma skrev og kan få noe ut av det. :-) Jeg synes dagbøker er en fantastisk oppfinnelse. Tenk å kunne samle tanker og minner i en helt ordinær bok? Det blir litt annerledes det enn å skrive det inn i et word dokument..... 

- Skriver dere dagbok, eller er det håpløst gammeldags? 


 

Vi, oss, de og dere

Hva skal til for at du føler at du er med i et fellesskap?
Dette kan være så mangt, men jeg tenker at følelsen av vi er viktig. Men jeg prøver hver dag å lære meg å skille. For ikke alt med oss er positivt. 
Det er to typer fellesskap tenker jeg; Det ene som gagner oss alle positivt; vennskap, interessegrupper/foreninger, ektepar familie.....Undergrupper av samfunnet. Fellesskap nummer to er vi som har vokst opp i Norge og har norsk kulturbakgrunn mot de som ikke har det. Det er ikke et positivt vi, for det vi-et er oppdiktet. 

Noe av det som irriterer meg mest er snakk om norske verdier. Det som jeg trodde var norske verdier er et demokrati bygd opp av toleranse, og hva har toleranse med diskusjonen om hvem som er norsk eller ikke på bakgrunn av en brunost? Sånn satt på spissen.... 
Det er i alle fall slik enkelte formulerer seg.

Norske verdier...altså, jeg trodde de var i stadig endring uavhengig av "flyktningsstrømmen". Det er også merkelig at det snakkes så mye om norske verdier, når det er ingen som har noe godt svar på hva norske verdier er. Stadig sies det av FRP i uttallige debatter at "De er dem som tør å si det andre ikke sier, nemlig at innvandringen setter norske verdier under press", men det som virkelig settes under press må jo være tidsspørsmålet før denne snakkingen om at vi har felles verdier ender i en negativ nasjonalisme. Verst er det hvis denne typen prat om en felles norsk essens tiltrekker søkende og identitetsløse ungdommer. Et ønske om fellesskap, og om felles verdier som egentlig ikke finnes. Flinke retorikere som fremmer håp om en genuin felles nisje, kan fort gjøre oppegående søkende ungdommer blinde for propagandaens bakside

Les også innlegget om makt;http://minrefleksjon.blogg.no/1508128556_maktens_ulike_ansikter.html som forøvrig kan være en fin "innledning" til dette innlegget. 

Det skal ikke så mye til

For å gi andre omtanke. Man trenger ikke sette himmel og jord i bevegelse for å vise noen at en bryr seg. 
Det rekker ofte langt med et smil, eller et "hei". Et tegn på at "jeg legger merke til deg". Jeg har tro på at folk flest vil, og ønsker å gi andre en følelse av anerkjennelse, men at man muligens forventer mye fra seg selv slik at det første skrittet kan kjennes litt tungt. 
Sjenanse spiller også inn. For noen kan det faktisk være skummelt å innlede en samtale, og da synes jeg å supplere med kroppspråk (som et smil, eller et håndtrykk) kan være bra nok.

Det er også andre måter å gi anerkjennelse på. Jeg har skrevet litt om det tidligere, men det skader vel ikke å skrive det igjen; 
Å huske ting den andre har fortalt kan være en måte å vise at du fant det interessant. F.eks "Jeg husker at du fortalte om ...." Kan være en god innledningsmanøver. Da har du både vist at du husket hva den andre fortalte og at du vil vite mer om det. Dette kan man også gjøre i samspill som lærer til elever. Huske på at akkurat den eleven likte den fargen veldig godt (dette er til de yngre, jeg tror ikke den setningen slår så godt an på ungdomstrinnet), eller vise at du minnes at vedkommende likte noe konkret i et visst emne. Da er du langt på vei til å bygge en god relasjon. 

Poenget er at å bry seg trenger ikke å være så innmarri firkanta. Du trenger ikke å redde verden for å bry deg om et annet menneske. 

Engasjer deg!

Uansett hvor lite peiling du føler du har på politikk. Jeg har en samboer som er veldig engasjert, og føler ofte at jeg kan veldig lite i forhold til han, men det driter jeg i, for han sier alltid at den tankegangen der er farlig. Hvorfor? Jo fordi man får en unnskyldning til å la være å engasjere seg "for jeg kan jo ikke noe likevel". 
Dessuten (den eldtste klisjen i boka) kan du garantert mer enn du tror. Om du synes det er kjedelig får bli en annen sak. Men alt er politikk. Man kommer ikke utenom. Jeg kan ikke alt det de politiske partiene står for, men jeg vet nok til å bedømme hvor jeg står politisk. Det er ikke så farlig om du føler at det å lære seg det politiske systemet er vanskelig...

....for det er vanskelig!

Jeg tar meg ofte i å være veldig forvirra. Men jeg tenker at hvis man lar være å engasjere seg for "jeg kan jo ikke bidra med noe likevel" så lærer man jo hvertfall aldri noe. Det høres kanskje ut som common sense dette her. men jeg tror man trenger å bli påminnet om at man ikke må gi opp å spørre selv om spørsmålene kan synes for deg å virke dumme.

DE ER IKKE DET! :-) 

Jeg tror at å ikke engasjere seg kan bli en farlig spiral fordi mangel på kunnskap fører til antagelser, og antagelser fører til konflikt på grunn av misforståelser. Og slik er det med alt. 

Så engasjer deg, samfunnet trenger deg og dine meninger!!


 

Tillit til et annet menneske

Kanskje det største man kan gi og få?

Å skape tillit og å gi tillit er ikke lagt til grunnlag på en dag, derfor er det interessant å spørre seg selv; hva skaper tillit?
Jeg tenker selv at det ikke finnes noen fasit på dette, for mennesker har forskjellige oppfatninger om hva det er som gjør at de føler seg trygge på et annet menneske. Men hvis jeg skal gå ut i fra meg selv så vil jeg trekke fram følgende:

* Det å kunne lytte. Folk som snakker meg etter munnen eller ikke har tid/ork til å høre på hva det er jeg har å si føler jeg heller ikke for å åpne meg til. Jeg vil se at et annet menneske er interessert i å høre mine tanker før jeg selv får lyst til å fortelle.

* Glede. Ja, det høres kanskje banalt ut, men mennesker som har utstråling og en generell positiv måte å være på gjør at jeg automatisk slapper av. Det er lov til å klage, og ha dårlige dager, så her snakker jeg på generell basis. 

* Kroppspråk eller et godt håndtrykk, kan være et veldig godt inntrykk. Jeg er veldig glad i å gi og få klemmer. Men jeg må innrømme at jeg ser for hvem som ikke er det og tilpasser meg nok litt deretter. Det tror jeg er ganske vanlig. Men et håndtrykk er en fin måte å hilse på nye mennesker synes jeg. Bryter kanskje litt opp isen?

Og mens vi snakker om å bryte opp isen......

*Humor. Som nevnt tidligere er jeg litt klønete av meg, ingen atlet, og elendig til å orientere meg. Går ofte til venstre når jeg skal til høyre og slik fortsetter lista...Dette kunne skapt pinlige episoder, men hvis jeg skulle blitt flau hver gang jeg går i "Langbein-fella" så hadde jeg ikke vært annet. Jeg velger å ta det med en latter og opplever at å le av seg selv kan føre til at forventningspresset ikke stiger så høyt og andre tør derfor være mer seg selv. 

Dette er noe av det jeg føler er med på å skape tillit. Hva tenker dere rundt dette?
Selv tror jeg nok det aller viktigste er å gi hverandre tid. Tillit er noe vakkert, som krever relasjonsbygging og tålmodighet. 



 

Simon og eiketrærne

Er en film jeg sterkt vil anbefale. Simon er hovedpersonen og vokser opp i utkanten av Gøteborg under annen verdenskrig. 
Han har alltid følt seg utenfor, men er svært begavet. Han søker seg derfor til en av byens høyskole. Der treffer han Isak som er sønn av en jødisk bokhandler. 
De blir raskt gode venner, og Simon og Isaks liv veves etter hvert sammen gjennom krigsårene. 

Simon begynner å skjønne at det finnes hemmeligheter i hans familie, og mer skal jeg ikke røpe....:-)

Det er en film om vennskap, svik, og jødehatet. Men mest av alt er det en film om hvordan tilfeldigheter som gjør at mennesker møtes kan føre til store forandringer og lærdom. 

Filmen finner dere på netflix 

Sosiale medier - det perfekte liv

Vi irriterer oss over perfekte husmødre som lager de deiligste måltidene og legger ut på instagram. 
Det er alltid noen som "bare får det til". Enten det gjelder hår og sminke, eller rent estetisk når det kommer til hus og hjem. 
Vi trykker "liker", mens det koker inni oss "Hvorfor kan ikke jeg være slik/få til ditt og datt". Egentlig så trykker vi oss ned framfor å ta til oss inspirasjon. 

Hvorfor skal vi alltid sammenligne oss?

S
å i all min nysgjerrighet så spør jeg; er dette janteloven? Eller har vi rett til å føle oss nedtrykte over at vi ikke oppnår det samme som de som tilsynelatende på sosiale medier alltid får til? Burde man la være å poste bilder på instagram og facebook av ting som kan oppfattes som skryt? Eller beveger vi oss ikke da mot et samfunn der ingenting av selvhevdelse er lov?

Jeg synes ikke dette er noe lett å svare på, for jeg tenker at de som irriterer seg over mennesker som får til ting enten det dreier seg om hvetebakst eller fancy hårsveiser helt ærlig talt har et problem. Hvorfor skal man irritere seg over andres livsglede?

Hvis jeg skulle ha blitt deppa hver gang jeg hadde sett bilder på sosiale medier av mennesker som mestrer ting bedre enn jeg, vel da hadde jeg søren meg ikke gjort annet altså, for jeg er ei stor kløne. Selv ei enkel flette går i ball hos meg altså. Men det er faktisk helt ok.

Det er jo meg.  

Ambisjonen min er ikke å bli en hit på instagram, la de nå bare holde på tenker jeg.... 



 

Det kunne vært meg

Du som sitter på gata. Du spurte meg; har du noen penger å avse. Og hadde jeg hatt det hadde svaret mitt vært ja. Men det ble et nei, for jeg hadde kun visakortet med meg. Du så på meg med slitne øyne, og jeg smilte stivt tilbake. Ikke fordi jeg ikke ønsket deg alt godt, og ikke fordi jeg ikke hadde dårlig samvittighet over å ikke kunne gi deg noe slik at du kanskje kunne fått noe ekstra godt å spise den dagen. Smilet mitt ble tvungent for det er tungt å se deg i øynene og vite at jeg har det mye bedre. Det er er mange som snakker om mennesker i din situasjon. . Jeg vet ikke hvem du er, og hvorfor det ble som det ble. Det eneste jeg veit er at det kunne vært meg. Men slik ble det ikke. Kortene ble fordelt ulikt, og du lider. 

 Jeg skal uansett neste gang se deg inn i øynene med den varme og respekt som du fortjener. 


Belastende selvhjelpsbøker

Det kommer mer og mer av de. Bøker med tips om hvordan man kan få et bedre liv. 
Side etter side om hvordan - hvis du følger visse punkter kan være din egen lykkesmed.
Egenerklærte maler for hvordan ditt liv blir optimalt. 

Det finnes tusenvis av slike bøker!

Men spørsmålet er om de virkelig fungerer? Eller kan det være at de gjør mer vondt enn godt? At de faktisk skaper en dårlig samvittighet for at nettopp du ikke klarer å følge disse punktene som er så enkle slik som det står formulert i bøkene? Jeg tror at all denne fokusen på selvutvikling som vi bombarderes med gjennom sosiale medier og andre kanaler kan skape dårlig selvtillit slik at hensikten virker motsatt. 

Jeg tror ikke på maler for livet, for hvert liv er såpass unikt at vi må selv finne våre egne knagger. 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
hits