Løvetannen

Jeg er meget glad i å skrive dikt, og er opptatt av asylpolitikk. Det skjærer meg i hjertet når jeg leser om barn og ungdom som har blitt integrert, men som rives opp og må dra tilbake til fødelandet. Jeg synes det er så urettferdig, og krysser (banalt nok) fingrene hver dag for mer rettferdige dager for alle de som ikke har en framtid de vet hvordan blir. Alle disse tankene i kveld ga meg derfor inspirasjon til å skrive dette diktet. 

En liten, liten løvetann
Alene i brent jord
I skammen og som lyst i bann
På vår alles moder jord

Den så seg rundt og undret
Hva galt har jeg gjort?
Mens bladene de funklet
I et nattemørke så sort

Og tiden gikk, slik som den gjør
Det kom aldri noe svar
Men vind kom i fra nord og sør
Verden den er hard




 

Å være politisk korrekt...

Kan være veldig vanskelig noen ganger. Ofte skriver man tanker og refleksjoner i farta, og man må nesten skynde seg hvis ikke forsvinner det beste av disse observasjonene. Det er noe helt annet hvis man faktisk planlegger å skrive noe, og tar seg tid til det. Men spør du meg så synes jeg det er en del av sjarmen å skrive på impuls. Da mener jeg ikke akademiske tekster (for det er ikke spesielt sjarmerende å skrive "kjapt og gæli" -, hehe :-)), men jeg sikter til blogginnlegg, dikt, små fortellinger også videre. Jeg observerer stadig at bloggere får mye tyn fra lesere. Det er alltid noe å ta, og å kritisere. Jeg tenker med meg selv at det er sjelden man sitter og veier hvert eneste ord man skriver, og da kan det alltids være at noen føler seg såret av det som plutselig er blitt publisert. Men jeg tenker at slik vil det alltid være. Det vil alltid være noen som reagerer på det som står skrevet på godt og vondt.

Det er en del av ytringsfriheten, heldigvis - og uheldigvis!

Det er jo noe helt annet om det er personlig utlevering av en annen person på bloggen, eller pur personangrep. Det er IKKE ok. 
Men hvis man generaliserer og glemte å nevne at det kan være de som faller utenfor så har man ikke begått en stor synd. Jeg synes det har blitt en gapestokk kultur som jeg synes er meget uheldig. Jeg er enig i at bloggere velger å "eksponere" seg og da må tåle å få kritikk, men det er da egentlig det samme som å si at "hvis du går i skjørt så fortjener du å bli voldtatt"!? Argumentet faller på det samme, og det er ikke greit å slenge dritt som går på person til bloggere. De er mennesker de og. 

En annen ting er hvis bloggere stenger kommentarfeltet på grunn av ren konstruktiv kritkk. Det er viktig å kunne skille. 
Man må tåle å få kommentarer av folk som ikke er hundre prosent enig i det du skriver. Det er en megaforskjell fra kommentarer som kun er ute etter å sverte og såre. 

Det viktigste er uansett ytringsfriheten og muligheten til å kunne formidle seg gjennom det meste. Det er et fantastisk verktøy, men da må vi alle stå sammen om å verne det på best mulig måte. 





 

Takk for at du tør

En rektor på en skole i Bærum har avlyst skoleballet og arrangerte heller en sommerfest. 
En av grunnene er kjolepresset som ofte er et diskusjonstema rundt slike arrangementer. Endelig noen som gjør noe!
Jeg synes dette er helt supert. En sommerfest vil skape fellesskap da det gjelder for alle trinnene, og man unngår presset om å ha den fineste kjolen. Her kan økonomi spille inn som en faktor, men også prinsipper. For hvorfor i huleste heite skal man egentlig bruke 10 000 (kun et eksempel) på en kjole! Og kanskje ene og alene for å få sjansen til å bli kåret som "kveldens vakreste".

Denne kåringen synes jeg også er idiotisk. Tenk på usikre fjortisser som har gledet seg hele halvåret til denne ene kvelden, også får de beskjed om at "de ikke er kveldens vakreste". FORKASTELIG!

Jeg vet at denne kåringen er uhøytidelig fra arrangørens side, men jeg skal love deg at for kveldens deltakere er dette blodig alvor. Og hva med alle de som ikke blir bedt opp til dans. Det er knusende sannheter som kommer for dage. Alt sier noe om sosial popularitet og jeg synes denne rektoren er usedvanlig modig som tør å gjøre noe med dette. 
Jeg klapper, og synes denne mannen fortjener stor applaus!



 

Å strekke ut hånda

Noe av det jeg synes er fantastisk med mennesker er at vi er så forskjellige. Bare tenk på det. Alle har ulik bakgrunnshistorie, oppfatninger, og preferanser. Til sammen utgjør vi en solid masse av variasjon og kan derfor betegnes som et 'fargerikt fellesskap'. Som menneske mener jeg det er viktig å strekke ut hendene til alle, og da mener jeg absolutt alle. Også til de som faller utenfor 'fellesskapet', for det er et påtatt fellesskap. 
Man kan heller snakke om grupper, enn et homogent fellesskap som det kan høres ut som når man bruker ordet fellesskap. Ensomhet handler ikke bare om det å ikke ha venner, for man kan være like ensom i en stor venneflokk.

I disse dager er det mange som står fram på sosiale medier og forteller om psykiske utfordringer, eller nettopp tabu-temaet ensomhet. Det er blitt en aksept for å snakke om dette, og mange hylles for å våge å sette det på dagsorden på blogger, Facebook, Instagram og det som måtte være. Jeg synes også det er tøft, men tankene mine går til de som ikke gjør det. For det er ikke alle som vil ha oppmerksomheten rundt det, og bærer på vissheten om "å stå utenfor" alene. Det er lett å strekke ut hendene til de som er åpne, men det er ikke lett til de som ikke er det. Derfor tror jeg det er viktig å se og prøve å være obs på tegn som kan tilsi at noen strever. Jeg mener ikke at man skal være på vakt hele tiden, det kan jo bli svært slitsomt både for en selv, samt også føre til at man overanalyserer, men jeg tror på god gammeldags nestekjærlighet og empati. Jeg har tro på at hvis man gir signaler om å ville bli kjent (toleranse) så sier man noe til de som ønsker en venn, men som ikke tør å si i fra at "jeg blir gjerne kjent med deg". Jeg tror det er mange hverdagshelter der ute, ikke bare de som skriver om utfordringer på sosiale medier, men også de som ikke gjør det, men likevel går på jobb/skole hver dag. Holder ut. Hvis det er en ting vi mennesker har til felles så er det at vi møter mange personer i løpet av et helt liv så derfor har vi også mange muligheter til å møte hverandre med respekt og ydmykhet. Vi er når alt kommer til alt alle mennesker. 

 





 

Det er mange veier...

Opp til Gud. Jeg har noen litt "utradisjonelle" syn når det gjelder helvete og synd i religion. 
Jeg klarer ikke å tro på noe helvete, for jeg mener det er nok av det på jorda. Hvordan kan helvete i betydning av etter døden være verre enn krig, mobbing, terror, og angst? Er ikke det helvete på jord? Noe annet jeg sliter med er ordet synd. Jeg klarer virkelig ikke innfinne meg i at et lite uskyldig barn er født med synd. Sier ikke Jesus vitterlig "La de små barn komme til meg?". Et bibelvers jeg synes er helt nydelig, for det sier noe om å ta i mot et individ akkurat slik det er. 

Jeg blir også sint når noen snakker om skjebne i kontekst med at noe fælt har skjedd vedkommende. "Det var meningen". Nei, sorry Mac, jeg tror virkelig ikke Gud mente at det var meningen at du skulle miste noen du var glad i, eller at mennesker skulle være så jævlige mot hverandre.
Jeg tror ikke det er så sort hvitt at hvis du ikke tar i mot Gud så havner du på et mørkt sted, jeg tror den eneste forskjellen mellom de som tror på Gud og ikke er livet etter døden med eller uten hans tilstedeværelse. Så enkelt tror jeg faktisk det er. Jeg tror heller ikke at man trenger å tro helt etter boka for å komme opp til Han.





Jeg tror det er mange veier opp til Gud, og er ikke det en fin tanke også i måten man møter andre på?

"Sunnere livsstil"

Daglig ser jeg overskrifter som "hvordan få en sunnere livsstil på 1, 2, 3", eller "spis deg frisk". 
Og jeg blir så utroooooooolig lei. Skal det virkelig være nødvendig å ha oppskrifter på hvordan man skal spise? 
Jeg har full forståelse for at enkelte veiledninger er nødvendig hvis man har en livsstilssykdom, eller noe som gjør at man faktisk må forholde seg til enkelte typer matvarer og holde seg unna andre. Men helt generelt så burde det være unødvendig og bruke begrepene "sunn" og "usunn". 
Grunnen er at man "farliggjør" enkelte typer mat, og det er ingenting av mat som er farlig. Selv ikke frityrstekt mat er farlig hvis det spises i moderate mengder og en gang i blant. Sukker er ikke farlig så lenge man unner seg det ene kakestykket, og heller skeier ut ved en festligere anledning. 
Alt med måte synes jeg er en fin regel. Man skal tross alt leve, og jeg synes ukeblader og aviser gjør at mat blir til noe unaturlig. 
Jeg synes synd på de som har dårlig samvittighet hvis de unner seg noe fordi det tilfeldigvis ikke inngår i hva akkurat det og det ukebladet skrev som "sunn" mat. Det snakkes for mye om mat. Det eneste som skjer er at det reporduseres en dårlig samvittighet over noe så banalt som at vi spiser som vi faktisk må gjøre for å kunne fungere. Så jeg synes vi burde snakke mindre om mat (det snakkes ihjel), og det synes jeg helt ærlig kroppspress også gjør. Jo mer vi snakker om at "vi må godta den og den kroppen" (som vi for all del bør gjøre) jo mer blir vi obs på at vi er forskjellige og jo mer legger vi merke til det. Bruk fornuften, og følg intensjonen over hva du har lyst på. Man lever faktisk bare en gang og jeg tror stress er verre enn hvis man ikke spiser "hundre prosent etter boka". 




 

Egne foto

Solnedgang i flere former. 










 

Frivillig arbeid

Hun satt og studerte hendene sine som om hver hendelse i livet var risset inn i furene. 
Som om disse hendene var en form for et fast holdepunkt slik at hun kunne unngå å tenke på hva hun skulle gjøre i dag. 
For hva skulle hun ta seg til når det eneste hun kom på var å gå en spasertur i nabolaget? Eller å hente posten?
Hvorfor skulle hun hente posten egentlig? Hun som aldri fikk post lengre. PC skremte henne og hun kjente ingen som kunne lære henne dette. 
Hun skrudde på tv'en. NRK sviktet aldri og den kjente stemmen til nyhetsreporteren føltes ut som en kjær venn som ønsket henne velkommen. En annen som hun kunne regne som en 'kjær venn'' var hennes faste besøksvenn. Torsdag denne uken kl atten skulle hun få besøk. Bare 2 dager igjen nå. To dager igjen med NRK og en potensiell spasertur som variasjon. 


Dette er noe som beskriver en hverdag til mange eldre. Visst finnes det eldre som har mye å ta seg til, der det å være pensjonist er en etterlengtet periode etter lange år i arbeidslivet. Men det finnes også de som ser på "livet etter" som en traust tilværelse der selvrealisering er en evig lengsel. 
Kanskje har de ingen av nærmeste pårørende, og kanskje har deres ektefelle gått bort. Det kan være snakk om psykiske plager, men også fysiske som hindrer i å komme ut. Som med alt annet i livet så kan det være uendelige variasjoner av faktorer. For en stund tilbake var jeg besøksvenn gjennom røde kors og det var da jeg innså for alvor hvor mange eldre som er ensomme. Jeg ble fortalt på kurs før jeg begynte at for mange eldre så kunne det være ukas høydepunkt at nettopp du kom. Tenk på det. Dette syntes jeg både var godt og vondt. Godt fordi at du kan være en bidragsyter til at en annen person kan få noe å glede seg til, vondt fordi hvis du av en eller annen grunn ikke kan komme den dagen så vet du at denne personen lir skuffet. 
Men om det kun er en dag du er besøksvenn så bør det være tungtveiende grunner til at du ikke kan komme, for det kan bety mye mer enn du tror å holde avtaler når det gjelder vedkommende du er besøksvenn til. Å holde avtaler kan handle om forutsigbarhet, og er det noe som skaper trygghet for en ensom person så er det nettopp forutsigbarhet. 

Jeg vil gjerne oppfordre alle til å prøve frivilligarbeid. Det trengs mer enn dere aner. Men i en travel hverdag så har jeg full forståelse for at tiden ikke strekker til. Men de som føler de har ekstra tid å avse og har lyst anbefaler jeg dette. 



 

Barna som ble misforstått

Det finnes dessverre så altfor mange barn og unge som blir misforstått grunnet skjulte lærevansker. 
Enten fordi lærevanskene ikke ble oppdaget før det var "for sent" og årene er gått uten den ekstra oppfølgingen som kunne utgjort den store forskjellen, eller fordi de rett og slett ikke har blitt forstått, eller skolen har hatt mangel på ressurser. 
Årsakene kan være så mange. Det viktigste er likevel at de dette gjelder ikke blir gitt opp. Alle fortjener en verdig læring. En læring som er tilpasset det de måtte slite med uten at det skal gå på bekostning av den sosiale selvfølelsen. For selvfølelse er viktig, og som lærer tenker jeg at det ikke er så mye som skal til for at du kan få den det gjelder til å føle seg verdt nok til å være en del av klassen. Det kan være så enkle, banale ting som å huske hvilken yndlingsfarge, eller favorittfag den det gjelder har kjært. Det sosiale er en annen sak og her er det utrolig viktig å gå fram som et godt eksempel når det gjelder holdninger. Slå ned på all form for mobbing, det finnes ingen grunn til å mobbe uansett. Ansett flere assistenter som kan være "flue på veggen" i friminutt og spisefrikvarter der det ofte er rom for å studere sosial atferd blant elevene. 

 Andre tiltak kan være ekstraundervisning, men dette finnes flere måter å gjøre 'diskret' på slik at den det gjelder ikke føler at det gjøres en identitet som "annerledes". Det trenger nemlig ikke alltid være så mye som skal til for at ting skal bli enklere. Her spørs det selvsagt på hvilken type lærevanske det er snakk om. Dessverre er det ikke bare, bare å få ekstraundervisning, for dette må søkes om, og i noen tilfeller finnes det ikke nok ressurser til dette. 
Det er derfor jeg har et ønske om å studere spesielpedagogikk for å øke kunnskapen rundt dette. Det er mange voksne som sliter i dag, fordi de ikke fikk den hjelpen de trengte da de var elever. Det er mange mørketall der mange går og føler seg 'dumme', når den egentlige årsaken til 'dumskapen' er vansker som med enkelthet kan reduseres/hjelpes med ved hjelp av litt ekstra tilpasning og tålmodighet. Barna er virkelig morgendagens helter, derfor må vi begynne her og nå med å prioritere hvor pengene skal gå. Ekstra ressurser inn i skolen er ti ganger viktigere enn bombing av Libya. 

Ps: vil forøvrig anbefale denne artikkelen om "Alexander". En artikkel til ettertanke. 
https://www.nrk.no/troms/norsk-skole-gjorde-smarte-_alexander_-til-skoletaper-1.13463891



 

Hva det å være kristen er for meg

Jeg er kristen, og det er noe jeg er stolt av. Jeg går ikke i kirka hver søndag, og har aldri lest hele bibelen. 
Jeg syns homofili er helt ok, og hadde ikke leet et øyenbryn hvis mitt framtidige barn hadde sagt at han/hun ikke var hetero, og jeg er for selvbestemt abort. Allerede her er det så mange punkter der en konservativ kristen sikkert ville ha sagt at jeg er for liberal, men det bryr jeg meg ikke om. Mitt forhold til Gud er det ingen som har noe med og det kjennes godt og personlig. Jeg har alltid følt meg dratt til kirker og religiøse hus. Da jeg var 17 var jeg svært interessert i både Islam og jødedom, og min store drøm må vel være å dra til Israel. Denne interessen vedvarte og førte til at jeg nå har en bachelor i religionsvitenskap. Det som interesserer meg mest er "hvorfor gjør folk det de gjør" i tilknytning til religion. Hvis man har fakta om dette temaet er det mye som kan unngå å misforståes i møte med andre kulturer. Jeg kommer til å bruke denne kunnskapen for alt det er verdt for å bekjempe rasisme og likegyldighet for å prøve å møtes på midten. 

Jeg synes denne hatpropagandaen som føres nå mot muslimer er skremmende. Ja, det er noen som ødelegger, og som tilfeldigvis er muslimer, men det finnes da desto flere muslimer som er opptatt av en fredelig jord, akkurat som at det finnes kristne, jøder, buddhister, hinduister som har den samme variasjonen i sin religiøse gruppering. Jeg tror den eneste 'løsningen' er å møte andre mennesker, uansett trostilhørighet, eller kulturelle overbevisning med en enda større dose respekt og medmenneskelighet. Vi går en skummel tid i møte hvis vi lar noen mennesker skal få ødelegge for en stor gruppe. Ikke glem det som skjedde på 1930-tallet av jødehatet. Det er akkurat det som skjer nå, og vi lukker øynene hvis vi sier at å trekke den pararellen blir for grov. Å møte andre med dobbelt så mye toleranse i disse dager det er det å være kristen er for meg, og det er det å bekjempe terror på sin måte. 
Husk på at de som trekkes mot IS og liknende ofte er personer som ikke har følt på fellesskap tidligere. De har følt seg utestengt fra lokalsamfunnet og søker derfor til en felles følelse av identitet. Derfor vil jeg påstå at toleranse og terror faktisk henger sammen selv om de er to sterke motsetninger. 



 

The secret of the sea






My soul is full of longing
for the secret of the sea,
and the heart of the great ocean
sends a thrilling pulse through me.? 
― Henry Wadsworth Longfellow

"Ha en god dag"

Jeg ble spurt av en hjemløs om jeg hadde noen kroner å avse, og jeg hadde sagt ja, hadde jeg hatt det. 
Men denne dagen hadde jeg kun visakortet med meg. Det eneste jeg kunne si var "nei, beklager, men håper du får en god dag videre". 
"En god dag videre"? Altså, hallo i luken, hvor dum går det an å bli!? Himmelfallen gikk jeg videre mens jeg ristet på hodet over hvordan en så vanlig høflighetsfrase kunne utvikle seg til en sarkastisk vinkling. Jeg mente det jo selvsagt ikke sarkastisk, men det ble sagt på ren automatikk og jeg angrer. 

Nå har jeg kanskje litt vel lett for å få dårlig samvittighet, for strengt att var jo dette en "bagatell", men jeg tviler virkelig på at vedkommende hadde en god dag. Jeg tror virkelig ikke noen som må gå til det skrittet og spørre etter penger har gode dager. Men alt er jo relativt, og noen er flinkere enn andre i å glede seg over små ting. Kanskje hadde denne personen fått et smil fra noen som gikk videre og det ble da en god dag. Jeg smiler ikke, jeg går bare rett frem med nesa i været fordi hvis jeg ser på personen og smiler så føler jeg meg ynkelig som ikke gir penger. Og det hender noenganger at jeg gjør det, men som student så kan man ikke gi til "alle". Men en ting kan jeg gi til alle og det er et smil. En anerkjennelse på at de som mennesker fortjener et blikk som sier "jeg ser deg". Jeg er glad for at denne personen som stoppet meg den dagen for å spørre etter penger gjorde det. 
For det vekket noe i meg. Det vekket en moral i meg som sier at jeg må bli ENDA flinkere på å være god mot min neste, for "min neste" er ikke bare han jeg våkner opp med hver dag (min samboer), familien min, eller venner. Det er også de som sitter dag ut og dag inn for å kunne få noen kroner til smør på brødskiva, ja kall det et verdig liv. Det kunne faktisk vært meg. 





 

Kjærlighet er så mye

Jeg blir varm om hjertet når min kjæreste sier "Jeg elsker deg". Men det er ikke bare den setningen som rører meg.
Det er alle de gangene han gjør "de små tingene" som det kanskje kan være lett å ta for gitt. 
Jeg er veldig opptatt av å ikke ta han for gitt, for jeg tror det kan være mer sårende enn noe annet. 
Alle de gangene han stryker meg lett på skulderen når han går forbi, kommer med en kopp kaffe/te, har lagt på nytt sengetøy, eller lager middag. Disse tingene er muligens 'banale', men likevel kjærlighet. Men dette gjelder ikke bare min bedre halvdel, dette gjelder venner, familie og andre man ellers møter. Jeg tenker ofte at 'folk er generelt reale'. Jepp, det finnes mange drittsekker der ute, men det finnes da søren meg også mange flotte folk som er flinke på å vise nestekjærlighet, og i lys av det som hender nå av terrorhandlinger er vel nestekjærlighet viktigere enn noe annet. 
Jeg lover meg selv (og håper jeg kan holde det) at jeg skal være flink til å se kjærligheten hver dag ved å legge merke til disse tingene andre gjør for meg, både av små og store ting. Og alt er like viktig uansett kvantum. 







Kjærlighet har mange språk 

Et allestedsværende maktfenomen

Hva legger du i ordet makt? Diktatur? Undertrykking? Autoritet? 
Hvis du tenker på disse ordene og assosierer disse med makt har du helt rett. Men de gangene vi skal beskrive makt så glemmer vi at makt kan bestå av mindre ting. 

Det ene aspektet av makt jeg vil trekke fram er faktisk kunnskap. Man ville ikke oppnådd en utdanning uten å ha oppnådd kunnskap. Kunnskap er likevel ikke makt i seg selv. Det er hvordan man bruker kunnskapen man har tilegnet seg i de relasjoner og situasjoner man omgir seg med. Dette skaffer makt. Karl Marx er for mange et navn som dukker opp når de hører ordet klasse.  Å konversere om sosial klasse kan være problematisk da det ikke er alle land som har klassebevissthet og ser derfor landets befolkning som ett og det samme. Det betyr likevel ikke at for eksempel Norge ikke har sosiale klasser. Pierre Bordieus teori om kulturell kapital er derfor noe jeg skal redegjøre for i denne sammenheng. Hvordan og hvorfor noen har mer kulturell kapital enn andre og har da bedre forutsetninger for å tilegne seg utdanning, men mest av alt, og vite hvordan man bruker utdanningen for å skaffe seg makt. 
 

 Bordieu deler samfunnet opp i tre grupper eller hierarkier. Den første gruppen har høy utdanning og inntekt og har derfor både høy akkumulasjon av økonomisk og kulturell kapital. Gruppe nummer to er gjerne lærere og kunstnere som har en større grad av kulturell kapital, mens den siste er gjerne handelsmenn og ledere innen handel og industri som har større grad av økonomisk kapital enn kulturell. Disse kapitalene vil finnes i forskjellig mengde og vil aldri være jevnt fordelt noe som gjør at den ene kapitalen kan dominere den andre og føre til at det blir et sosialt klasseskille. 

 Bordieu sier at alle vil forsøke å reprodusere deres klasseposisjon. Sosial mobilitet som kan oversettes med en klassereise er noe Bordieu er opptatt av.  Her er høyere utdanning et eksempel. Sett at en ung mann fra en arbeiderklassen ønsker å bytte lagdeling så er den beste måten å gjøre dette på gjennom utdanning. Men hvis flere og spesielt av de som kommer fra høyt utdannende hjem vil det samme så blir det en konkurranse. Dette kan bli en hard konkurranse for den unge mannen å vinne da han ikke har de samme forutsetningene som de som stiller med en høyere kulturell kapital. Han retter kritikk mot mentaliteten i skolesystemet. Vi lever i troen på at de som lykkes best er de elever som har det rette anlegget for å lære, men sannheten er at de med størst kulturell kapital også er de som blir mest belønnet. Samfunnet reproduserer med andre ord makten selv. Foucault brukte begrepet Makt/kunnskap som en term der de to ordene ikke skulle skilles fra hverandre. Vi lever i et samfunn der vi reproduserer makt ved hjelp av at kunnskap. Vi møter maktens manifestasjon i kunnskap hver dag. Vakten i sikkerhetskontrollen som for eksempel sjekker sjampoflasken din. At han/hun gjør dette for å verne om felles sikkerhet er lett implisitt, men antagelig har han/hun kunnskap om terrorister så det faller ikke naturlig å nekte for at vakten skal sjekke det han/hun vil
sjekke.

Et annet område der makt kommer til syne som vi gjerne kanskje ikke tenker over er  hvordan makten i seg selv kommer til utrykk i våre omgivelser. Makten som manifesterer seg kan være hverdagslige aspekter som at du står og venter på en taxi. Du venter i en taxi kø og er intet annet enn en kølapp for taxisjåføren. Ufrivillig blir du gjort til en del av en øvrig maktstruktur som er mye større enn dette konkrete eksemplet som å ta taxi.  Det kan også handle om tomme trusler, og det kan til og med handle om belønning/bestikkelser. Alt dette er deler av et større maktsystem som vi mennesker er en del av. Dette mente også Michel Foucault. Foucault sitt kjente sitat er «Power is everywhere». Michel Foucault ønsket å få fram det at makt er ikke noe som nødvendigvis handler om utvikling, men at det handler om at begrepet stadig gjenskapes. Mennesker har et bilde av at det er noen visse som utøver vold, men Foucaults fokus er på at alle er en del av et større maktsystem. De som har mer makt enn andre har det snarere på grunn av en effekt av dette maktsystemet 

Jeg tror det er viktig at kunnskap om makt er noe som det må bli lettere å tilegne oss. Slik kan vi kanskje være mer bevisst på hvordan den negative formen av makt kommer til syne i vår hverdag. Da jeg skrev om makt og kunnskap så mente jeg ikke bare at makt er kunnskap i seg selv, men at makten kommer fram i måten man bruker kunnskapen på å skaffe seg makt i samfunnet. Dette kan gjøre at det ikke alltid er like eksplisitt hva som er makt eller ikke. Ofte tenker man på makt som noe svært konkret som for eksempel fysisk vold, eller tvang, og det er mer sjeldent at man tenker på makt som en øvrig struktur som alle er en del av. 

Noen bilder jeg har tatt











 

Det trenger ikke koste deg mye for å inkludere

Å inkludere kan bety så mangt. Det høres kanskje banalt ut, men det trenger kun å dreie seg om et smil, eller kroppspråket ditt. 
Det betyr ikke at du skal ha hele 'ansvaret' for at en annen person skal få en god dag, men at du skal være en av faktorene til at den personen hvertfall kan se tilbake på dagen og tenke på at det var noen som prøvde å få han/henne til å føle seg som en del av et fellesskap. Forhåpentligvis er en av disse personene akkurat deg. Men det kan selvfølgelig gå langt andre veien og. At man prøver så hardt å få noen til å føle seg inkludert at man brenner lyset i begge ender. 
Det handler om grensesetting, og det fungerer best ved å fokusere på de 'små' tingene som kan bety en hel verden for den som skal inkluderes; nemlig det jeg skrev tidligere i innlegget; et smil, kroppspråk, mimikk, eller et helt enkelt 'hei'. Hei trenger ikke bety bare et hei, det sier noe om at "Så her er du altså", altså en type anerkjennelse. Og anerkjennelse er noe av det viktigste et menneske kan oppleve. Tenk bare på hvor mye vi søker anerkjennelse gjennom et helt liv, bare i mange variasjoner og former. Ved å inkludere gjør du noe veldig stort; du anerkjenner et annet menneske!

 

Hvordan unngå å ikke være overfladisk på nett?

Jeg bet meg merke i noen jeg overhørte på bussen som snakket om "at alle på nett, og som blogger er så overfladiske så fremt de ikke forteller livshistorien". 
Med andre ord så er min lille blogg utrolig overfladisk siden jeg ikke har skrevet en døyt om min livhistorie. Jeg vet det er mange som forteller om sin, og det synes jeg det står respekt av, men det betyr ikke at de som ikke gjør det ikke har en historie de også. Derfor synes jeg det blir feil å kalle de som ikke gjør det for overfladisk, for er ikke hele nettsamfunnet egentlig en stor overfladisk fasade? Jeg sier ikke at alle gjør det, men jeg vil tro mange velger ut det de ønsker å fortelle, og det blir noe helt annet enn noen du faktisk møter ansikt til ansikt og "har den gode samtalen med". 

Jeg mener det får være opp til enhver å velge hva de vil fortelle, og om de vil gjøre det på blogg, eller andre medier så er det helt ok! :-)
Men ikke døm de som ikke gjør det ved å kalle dem for overfladisk. 






NB: Vil bare understreke at jeg vet det er mange der ute som kanskje ikke har noen å ha "den gode samtale med" og jeg synes det er flott at man da har andre midler for å kunne fortelle. Men poenget her er altså at de som ønsker å skille livet på nett og privat kan fortsette med det uten at det skal bety at de er mennesker som ikke kan gå i dybden. 

 

Den nye filmen om Snehvit

Og det høres jo artig ut, eller hva?
Det er bare en "liten" hake ved denne filmen og det er at filmen handler om at Snehvit er mindre pen fordi hun er tjukk...??

Dette er et sitat fra reklamen om denne filmen: "What if Snow White was no longer beautiful and the 7 dwarfs not so short"?
Sitatet er pyntet med et bilde der Snøhvit er en fyldigere utgave av seg selv, og like vakker i mine øyne. 
Jeg fatter ikke hvordan de kan bruke setningen "no longer beautiful" i en kontekst med dette bildet. Når man vet så mye i dag om hvordan media kan påvirke og at det hele tida snakkes om at vi må bli flinkere til å fremme at alle kropper er vakre. Denne filmen reproduserer jo virkelig kroppspresset og jeg kjenner at jeg blir utrolig sint. Normalt er jeg utrolig glad i sånne animerte filmer, men denne kommer jeg ikke til å se. Jeg synes budskapet er helt idiotisk. 

Verden må slutte å bare snakke om at vi må jobbe for å få mindre kroppspress i samfunnet når de gjør det stikk motsatte ved denne filmen som eksempel!

 

Øya

Den beste boka jeg har lest må være den jeg har flest ganger. Boka heter enkelt og greit "øya". 
Men ikke la deg lure av at tittelen er så enkel, for denne boka klarer du ikke legge fra deg igjen. Jeg lover! ;-)

Boka handler om Alex Fieldings som er gruelig nysgjerrig på sin Mor Sofias opphav. Moren er gresk, men har aldri fortalt noe om sin greske bakgrunn. 
Hver gang Alex har spurt så har hun ikke fått noe svar. Helt til nå. Alex bestemmer seg for å utforske morens fødested i forbindelse med at hun og sin nåværende samboer skal dra til Hellas. Sofia gir henne sin tillatelse, og gir henne samtidig et brev som hun skal overlevere til en kvinne med navn Fotini, en gammel venninne av moren. 

Da Alex ankommer fødestedet og møter denne Fotini, blir hun fortalt en historie som setter dype spor. Her får hun høre historien om Alex oldemor Eleni og døtrene som ble hjemsøkt av tragedier. Eleni fikk sykdommen lepra (spedalskhet) og ble sendt bort sammen med svært mange andre som ble smittet til "øya", eller Spinalonga. 

Den boka er bare helt fantastisk. Jeg klarer ikke sette ord på hva som gjør den så bra. Men den er først og fremst spennende. Tenk at så mange som var spedalsk ble sendt vekk? Vekk fra familie og venner, og vekk fra det de hadde kjent og kjært. Jeg kan dog forstå det. Redselen var stor for å bli smittet. 
Jeg drømmer om å dra til Spinalonga, for selv om historien om Eleni ikke er "sann", så er det sant at de med lepra ble sendt til Øya. En skjebne verre enn hva vi kan tenke oss selv om de på sett og vis bygde opp et samfunn der. 

Anbefaler i alle fall boka på det sterkeste hvis du er på jakt etter lesestoff i sommer.



 

Hvorfor jeg studerer pedagogikk

Ja, det lurer jeg egentlig litt på selv når jeg først begynner å tenke på det. 
Det begynte med at jeg interesserte meg for måten man formidler. Bare tenk på den beste læreren du noen gang har hatt?
Hvordan var han/hun til å lære bort stoffet du skulle gjennom? Vel, alle de jeg husker som jeg tenker tilbake på som "favorittlærerne" var glimrende til å videreføre selve essensen i pensum, men det handlet ikke bare om det. Det handlet om en formidling om at jeg, som enkeltindivid hadde potensiale til å kunne lære det emnet som vedkommende underviste i. Og det å ha tro på en elev er en stor del av grunnmuren til å gjennomføre god læring. 
En elev kan ha potensiale i bøttevis, men hva hjelper det på prestasjonene hvis eleven har dårlig selvfølelse? 
Dessverre er det slik at skolen i dag handler litt for mye (etter min og manges mening) om prestasjoner. Det begynner allerede i barnehagen.

Men tilbake til formidling, for det henger nemlig sammen med noe annet og det er dette med å "se" en elev. 
Og det å se kan handle om noe så simpelt som å huske hva eleven interesserer seg mest for, eller hvis eleven er yngre, favorittfargen!
Det finnes mange veier til å åpne et barn/ungdoms hjerte for læring, og det å huske sånne småting kan bety masse for den det gjelder. Det gir signaler om at eleven er betydningsfull. 

En annen ting vi lærer om i pedagogikk som jeg også synes er uhyre interessant er klasseforskjeller. Jeg snakker ikke om økonomisk konsum her, men om en teori som handler om opphopning av "kultuell" klasse som betyr at en elev har en bedre forutsetning enn en annen til å lære. Det kan handle om at foreldrene er akademikere og naturlig derfor vil være opptatt av språk og litteratur og på den måten gir de barnet denne interessen gjennom å være interessert i læring selv. For barn av foreldre som kanskje droppet videregående, vil det kanskje ikke være like lett da barnet kan risikere å oppleve å ikke få tilstrekkelig nok hjelp med skolestoffet hjemme. 

Jeg er ikke spesielt glad i denne teorien, men jeg synes den er interessant. Grunnen til at jeg misliker den er at den er noe deterministisk i måten den blir lagt frem på. For det trenger nemlig ikke være slik at en og annen har bedre forutsetning og det er her tilrettelegging kommer inn! :-)
Alle kan lære hvis det blir tilrettelagt godt nok for eventuelle lærevansker eller en bakgrunn som ikke skaper den beste forutsetning. 
Derfor må skolepolitikken styrkes, men det er jo en helt annen sak igjen og innlegget blir aaaalt for langt. Poenget er uansett at vi trenger flere ressuser, vi trenger flere pedagoger, særlig innen spesialpedagogikk!, men mest av alt trenger vi forståelse, tålmodighet og en grunnleggende holdning om at læring ikke ene og alene handler om prestasjoner, men om en læringsreise som skal bli god. 

Vi må bare ikke la oss skremme

Terror er grusomt, men ordene kjennes så tomme og nesten uten mening. Så å si passive. 
For hva kan det å fastslå at 'terror er grusomt' gjøre tilværelsen mindre skremmende for de som har vært pårørende eller vitne til slike hendelser? 
Jeg skjønner at vi kvier oss for å reise, og spesielt til de plassene der terror har rammet, Jeg forstår det er med en bismak vi setter oss på flyet, kanskje med våre barn, og med vår mann eller kone. For neste gang kan det jo bli oss? 

Men det er en gang slik at livet gir ingen garantier, heller ikke når det gjelder terror. Ja, terror kan ramme, men man kan da vitterlig også bli påkjørt av en bil fordi man ikke var flink nok til å se seg for da man gikk over gåten. Poenget er at dette er hendelser målt i prosent og med en forutsetning at det kan skje. 
Siden alt kan skje så burde man egentlig ikke gått ut av døra? Hvis det blir slik at vi unngår å gjøre det vi vil fordi det kan hende vi blir utsatt for terror så gjør vi akkurat det terroristene ønsker vi skal gjøre. De vil vi skal bli skremt. Terror er ikke så konkret som vi tror, for det å ha frykt for terror er kanskje noe av den verste frykten som finnes for man vet ikke hva terror kan innebære. Hva vil skje neste gang?

Så reis, og kos dere. Vend ryggen til de som tror de kan ta fra oss gleden ved å leve og å utforske andre steder.

(...Men selvfølgelig, man trenger ikke å booke billetter til de 'verste' og mest utsatte stedene. )



 

Noen ord om ytringsfrihet

I debatten på dagsnytt atten i dag var det overordnede temaet ytringsfrihet. 
Hvor langt kan ytringsfriheten gå hvis den som taler sier noe som er "langt over streken"?
Debatten ble preget av to stemmer, der den ene mente at det er noe som heter grenser selv når det gjelder ytringsfriheten, mens den andre hadde den formening om at ytringsfrihet er ytringsfrihet og lager vi regler for den, ja da er det ikke noe som heter ytringsfrihet lengre. 
Jeg kunne ikke sagt meg mer enig i sistnevnte. 

Man kan være så uenig man bare vil, det er fullstendig lov, men vi kan ikke kalles for et demokrati hvis vi innskrenker denne fantastiske retten tl å si akkurat det vi vil og det vi mener. Jeg synes ytringsfriheten er noe helt unikt, og nettopp noe av det som gjør Norge til den store gevinsten i verdens lotteri. 
Jeg kunne blitt født i et land fylt med et korrupt politisk system, men istedet bor jeg her, og jeg skal kjempe for at ytringsfriheten nettopp skal være en ytringsfrihet, og det gjør jeg ved å skrive dette nå (kanskje ikke det store bidraget, men alle monner drar...)
 

29.05.2017

Etter eksamensperioden fikk jeg igjen lyst til å blogge. Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å skrive, eller om noen i det hele tatt leser. Uansett så er jeg så glad i å skrive at jeg tenker at jeg må bare fortsette! Å skrive er jo en av mine store hobbyer. 

Den kommer fortsatt til å handle om det som opptar meg av det som skjer i samfunnet og mine refleksjoner (derav bloggnavnet). Jeg kommer aldri til å skrive om antrekket jeg hadde på meg i dag for å nevne ett eksempel om hva bloggen ikke er. Jeg vet at mange bloggere er svært flinke til å variere hva de skriver om, og det skal jeg også forsøke, men det er faktisk enklere å bestemme seg for hva man ikke skal skrive om. Jeg vil gjerne skrive om mine tanker rundt det jeg skriver om, altså det rent subjektive, men ikke så subjektivt at jeg skriver hele "min historie".  Samtidig vil jeg ikke at bloggen skal bli overfladisk heller så det er tydeligvis en fin balansegang dette. 

Uansett vil jeg avslutte dette innlegget med å si takk for at du leste. :-)




 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017
hits