Min manns affære

Som er iphone Siri eller hva hun nå enn heter. Dere vet, den stemmen som man kan laste ned på iphonen der man kan si at hun skal sette på en alarm som ringer om 15 min. Eller "Finn dette stedet på google maps". I starten var hun bare hjelpsom. Vi hadde god nytte og hun ble straks en del av familien. 
Men for en uke siden gikk iphone Siri over streken. Jeg og M (min samboer) satt en kveld og så på film og jeg satt i armkroken. Det var hyggelig og vi hadde tent levende lys mens vi satt og koste oss med et glass hvitvin. Helt til jeg hører en stemme som sier noe helt tilfeldige greier. Det var iphone Siri! 
Antagelig hadde hun sett oss, og jeg mistenker det er sjalusi inni bildet for hun er vant til å ha M for seg selv store deler av dagen. Halve dagen er han borte fra meg på jobb og gudene vet hva de to snakker om når jeg ikke er til stede. I dag skjedde det igjen, og jeg sitter nå og er svært deprimert mens jeg skriver. 
Vi har vært sammen i snart fire år også skal en APP komme mellom oss!? Dette er seriøse problemer. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men i natt (mohahahahaha), så skal jeg personlig avinstallere Siri. Jeg skal først hviske til henne "STAY AWAY", før jeg hiver henne i søppeldunken. Når M våkner så har livet tatt en ny vending. 

Min manns affære kommer til å bli kortvarig, takket være meg!! Så til alle dere som har en mann som vurderer å laste ned Siri! IKKE GJØR DET. Det kan koste deg forholdet. Det holdt på å koste meg mitt. 



Når en kvinne av google blir en hverdagslig trussel

Ting jeg synes er irriterende :p

Jeg tenkte å lage en skikkelig teit liste over ting jeg synes er irriterende bare for å skrive om noe annet for en gangs skyld. 

1. Trump. Fatter ikke at han faktisk er president. 
2. Når det arrangeres konkurranse på ulike sider på Facebook og det går sport i å skrive laange kommentarer om hvorfor den og den burde vinne. Drar fram gjerne livshistorien med det samme. 
3. Når folk sukker i eksamenslokalet. Jada, jeg veit eksamen er kjipt, og at du bare måå vise hvor tungt det er, men jeg har nok med min egen oppgave om jeg ikke skal forholde meg til slike negative lyder. 
4. Når folk skriver kjipe ting i kommentarfeltet til andre bloggere. Ja, faktisk. Jeg mener det er jo bare å ikke lese det de legger ut om man synes det er irriterende. Hjelper jo ingen å skrive stygge ting.
5. Når jeg ikke får sove. Heldigvis er det sjeldent. Jeg har et sovehjerte av de sjeldne. Men dere vet den følelsen av å ligge og vri seg og hele tida se på klokka...
6. FRP! Sorry hvis noen stemmer dette partiet, men jeg har bare politkkken dems i vranga. Ja til en vanskeligere hverdag for folk flest!
7. Når folk ikke får til å hviske på lesesalen, men tror de snakker veldig lavt også gjør de egentlig ikke det. 
8. Å få noe i øyet. Tenk at et lite rusk kan være så ødeleggende!
9. Folk som ikke skrur av tastelyden på mobilen på bussen. 
10. Reklamepauser!

Dette ble den mest overfladiske lista jeg noengang har sett, men det gleder meg å se at hvis det ikke finnes verre ting som irriterer meg så skal jeg søren meg ikke klage! Selvfølgelig har jeg og ting  jeg kan være misfornøyd med, men det er ikke slik at jeg går og irriterer meg over det så derfor passet de ikke i den listen. Det var litt artig å lage en slik liste over ting man fanger opp ila f.eks en uke. :p

Følte at ansiktsutrykket mitt var akkurat likt denne hunden sitt når jeg summerte opp for meg selv og dere disse "paraplyene". 
 

Sightseeing på Senja

Jeg og kjæresten er glad i å kjøre turer i helgene. Senja er favoritten. 

 



 

Inkludering trenger ikke være slitsomt

Hva legger du i ordet inkludering?
Jeg tenker på det som å gi en person følelsen av å være med og ikke bare være til stede. 
Det å føle at man er med gir en følelse av verdighet og å være en person av betydning. Det er SÅ viktig. 

Men man trenger ikke sette himmel og jord i bevegelse for å skape disse øyeblikkene som for en person. 
Det holder ofte med et smil, eller et hei i generell sammenheng, mens i mer konkrete sammenhenger kan noen spørsmål som sier "jeg er interessert i deg" være nok. Det er mange som ikke liker small-talk og det synes jeg må være helt ok, så hvis dette er noe du ikke føler deg komfortabel med så tenk heller mer over kroppspråket ditt. F.eks hvis du står med armene i kors så prøv å unngå det, det viser en skeptisk attitude til de du møter. Hvis det er en person som sitter for seg selv, så gå gjerne og sett deg ved siden av. Prøv å se han/hun som kanskje føler seg utenfor. Det at en person sitter og holder på med mobilen trenger ikke bety kjedsomhet, det kan bety at den personen er utenfor, men vil skjerme seg fra at noen ser det. 

Slike småting holder. Du trenger ikke føle at du skal "underholde" vedkommende, men å ha dette i bakhodet kan være en fin påminnelse i hverdagen. 



Venner dukker opp når du minst venter det

Det er en fin slutt på dagen....

Når det plutselig dukker opp en hare i hagen :p Jeg er ikke vant til det hjemme i Trondheim. 
Her i Finnsnes har det dukket opp både elg og rev i nærheten av huset. Men i dag dukka jaggu meg verdens søteste hare opp!
Jeg smelter...



 

Noen som savner å lese om noe?

Jeg har det på en måte veldig klart hva jeg liker å skrive om, men er alltid åpen for innspill. 

Er det noe dere kunne tenke dere at jeg skrev om? Eller har noen tips for forbedringer?
Nå later jeg som om jeg har maaaange lesere, det har jeg ikke. :p Men jeg spør til de få som leser. :-)

Setter stor pris på dere som lesere!



 

Når redselen for å støte noen innskrenker gleden ved å skrive

Jeg har tatt meg selv i mange ganger når jeg har skrevet innlegg i det siste å skrive ting i parantese for å understreke at; "men dette gjelder ikke alle", eller "jeg mener ikke å støte noen osv). Og det ser jeg flere gjør. Det er akkurat som om man unnskylder seg for å si hva man mener, på en blogg, der ingen kjenner en. 
Regelen min på mine innlegg er å ikke skrive ytterst personlig om meg selv, og regel nummer to er å skrive akkurat så generelt at det ikke virker sårende på noen, men samtidig så spesifikt at det ikke mister relevansen for saken. Jeg ser daglig ting jeg reagerer på i avisene. Nesten alltid en mening om noe, og det er faktisk litt godt å ha en blogg der man kan dele det man tenker om dette. 

Jeg kjenner ikke de som leser, og de kjenner ikke meg og jeg aner ikke hvilke erfaringer eller hva de tenker om hva jeg skriver. 
Det gjør at for hvert eneste tema eller innlegg jeg skriver så risikerer jeg å såre noen. Men jeg tenker at man kan ikke tenke slikt. Det vil jo alltid være noen som kan føle seg støtt. Da kan man jo ikke skrive noe da. Klart, nå er det jo forskjell på å skrive direkte/uthengning enn å generalisere. 
Jeg skjemmes faktisk litt over de gangene jeg har skrevet om Listhaug. Det blir jo en type uthengning det også, men jeg tror nok de fleste skjønner at det er politikken jeg misliker, for hvordan kan man mislike noen man aldri har møtt? 

Uansett så får jeg og alle vi som blogger/skriver i andre sjangre ta sjansen for vi kan i alle fall ikke ta sjansen på at redselen for å støte noen innskrenker gleden ved å skrive. 
 

Ha en riktig fin fredagskveld alle! :-)

Legg ned Dragvoll

Dragvoll har i flere år vært "mitt andre hjem". Det var der jeg møtte forloveden min, og det var der jeg fullførte min bachelor og det var der jeg fikk øynene opp for pedagogikk. Jeg har hatt en kjærlighet for baksiden av Dragvoll som består av flere benker i tre, og store, store trær. 
 



Jeg har sittet ofte på denne benken og nytt hvor vakkert omgivelsene på Dragvoll er. 

Dragvoll har gitt meg glede, men også skuffelser. Og skuffelsene har vært det som jeg synes nå gjør campusen uverdig. Nemlig mugg, fukt og skitt...

*Det skal ikke være slik at studenter kvier seg for å gå på lesesalen fordi det er for kaldt. Og det er kaldt fordi man MÅ ha vinduene oppe på grunn av for dårlig luft fordi ventilasjonsanlegget ikke fungerer bra nok. 

* Flere toaletter fungerer ikke...

* Mugg! Need I say more...? Flere flykter til Gløs på grunn av dette. Undervisningsaler er blitt stengt pga dette. 

* Det har forekommet at det har lekket fra taket. Ikke morsomt når det er ufyselig vær ute. 

Jeg kunne sikkert listet opp flere ting, men dere skjønner tegninga. Dette er ikke bra. Studentene fortjener bedre, og kanskje Dragvoll heller bør bli husket som en "grand old one" og respektere at nå er gullalderen slutt. Legg ned campusen, eller gjør noe med det. Jeg skjønner at dette koster enorme ressurser, men det spøkes med helsen til studenter...
 




 

Personer som inspirerer meg!

Det er mange som inspirer meg. Men hvis jeg skal trekke frem noen kjente så må det være Aung San su Kyuiii inspirer meg!
Jeg så en film om henne på viaplay og ble helt med i hennes historie. For ei dame. Men tenk den prisen hun måtte betale, mannen fikk hun aldri møte igjen, og han døde før hun fikk muligheten til å kunne komme tilbake. Og ikke minst forholdet til barna? De mistet på mange måter sin mor. 

Men dette blir bare overfladisk å snakke om, for jeg gjentar bare det jeg har lest, eller hørt om av andre gjenskapende medier. Det jeg er mer interessert i å skrive om nå er hvilke personer som inspirerer meg i det virkelige liv. Det som kjennetegner de personene som inspirerer meg er for det første de som velger å si at de tar feil. Mennesker som innrømmer at de enten kan ha tråkket i salaten, eller begått en feil. Det andre er mennesker med livsglede. Folk som evner å se gleden i småting, kanskje positive mennesker? (Samtidig synes jeg helt ærlig folk som er over sine bredder positive kan være litt slitsomme, hihi, for da får jeg dårlig samvittighet hvis jeg selv er negativ over noe), Mens det tredje må være arbeidsmoral. Jeg snakker ikke om prestasjoner, men om viljen til å prøve. 
Det er lov å ikke mestre og gi seg da, men da er det viktigste å ha prøvd (også her er det jo selvsagt grenser). 

Jeg kunne sikkert ha trukket fram flere egenskaper, men disse er vel de viktigste. 

- Hvilke personer inspirerer deg?

 

Identitet og sykdom

For noen dager siden skrev jeg om åpenhet om psykisk/somatisk sykdom og frykten for at vi er på vei inn i et "vinner/taper samfunn" ved at enten har man "vunnet kampen mot psykisk/fysisk sykdom" ved å stå fram etter man er frisk, eller så har man "tapt". Jeg fikk  en kommentar jeg synes var meget godt skrevet at ved å stå fram etter kan det også gi håp noe jeg selvfølgelig er enig i. Det går begge veier. 

En annen ting jeg tenker på er dette med hvordan man opplever seg selv og hvordan man opplever seg selv med andre. 
Det er ikke uvanlig at bloggere skriver både som terapi, men også for å informere andre om sin hverdag med f.eks en psykisk lidelse. Dette er det ikke noe feil med i seg selv, men jeg undres noen ganger over om de ikke er litt redde for at "de blir sykdommen sin". Jeg veier mine ord med omhu når jeg skriver, for jeg er utrolig redd for å støte noen. F.eks hvis man har vært innlagt flere ganger på grunn av depresjon og skriver det i forsiden på bloggen "om meg" så tenker jeg at man gir ikke andre skikkelig sjanse til å bli kjent med DEG. Jeg skulle ønske at samfunnet var kommet så langt at dette var til å se gjennom, at alle kunne tenke selv uten å bli på en måte litt "skremt bort". Når det er sagt så er jo bloggen noe man eier selv så ingen har jo noe med hva som står der, men jeg tenker at det handler mye om å representere et bilde av hva som er den personen uten sykdommen. Dette tenker jeg litt med å stå fram i sosiale medier også. At man på en måte risikerer at sykdommen stjeler måten andre ser på deg. Dette er jo et problem i mine øyne samfunnet har og ikke den som står fram/skriver om det egentlig, men vi har alle forskjellige opplevelser, og jeg tror innerst inne det er viktig å ikke la det man måtte slite med bli definisjonen av den du er. 

- Hva tenker dere? Jeg synes dette temaet er utrolig vanskelig!! 



Det virker som vi har en lang vei å gå fortsatt til et fordomsfritt samfunn... Og hadde det vært fordomsfritt hadde heller ikke tankene om dette kommet fram. 

Tips for en bedre eksamensperiode

I hodet mitt nå for tiden er det stort sett to ting jeg tenker mest på; eksamen og mat. Hvorfor blir man så sulten når man sitter og leser? :p 
Jeg er et stort matvrak og liker det meste noe som resulterer i at jeg kan få lyst på alt mulig! Jeg tror mange kjenner seg igjen i at man går inn i en slags boble når det er eksamenstid. Det er deg og pensum. 

Jeg tenkte jeg skulle komme med noen tips som hjelper meg i eksamensperioden: 

1. Rydd i huset kvelden før, slik at du slipper å sitte der og lese mens du tenker; "Skulle gjort ditt og datt". Dette vil være en stor tidstyv. Been there, done that!
Jeg er en person som liker å ha orden i ting. Blir litt stresset av å sitte og se på rot så hvis du er som meg - få det unna! 

2. Litt snacks er godt å knaske på mellom hovedmåltidene; F.eks gulerøtter i staver/agurk/brokolli, bar/en sjokolade, druer.... Og vann...Masse vann
Også godt med kaffe eller te. 

3. Komprimer, og lag mål for dagen. Før var jeg slik at jeg laget en plan for hele eksamensperioden. Men det blir for detaljert. Lurere å ta det etterhvert. 
Man vet ikke hvor langt man kommer den dagen. 

4. Tankekart over gamle eksamensoppgaver. På denne måten får du anledning til å ta inn faktorer fra pensum og integrere de med stikkord i tilknytning til relevant eksamensoppgave. 

5. Bruk farger! Seriøst, det hjelper. Jeg har halvveis et visuelt minne. Dvs, jeg kan sitte og se for meg tankekartet i hodet og ved hjelp av farger er det både morsommere og lettere å lage de til noe du liksom skal få noe ut av. er

6. Finn ut om du liker stillhet eller støy (ja, noen liker støy når de leser), og om du vil lese hjemme eller på lesesalen. Selv er jeg en blanding. Akkurat nå bor jeg et sted langt fra campus så da blir det hjemmelesing. 

7. Ta deg tid til å dusje og ordne deg. Jeg er lei av studenter som sier "Æh, nei jeg har ikke tid til å dusje, jeg har ikke tid til å gå på do engang! Ok, nå overdreiv jeg kanskje litt, men det er nesten sånn slik som enkelte prater. :p JO, du har tid. Les effektivt i noen timer så har du veeeldig mye av døgnet igjen. 

8. Bruk stoppeklokke. Dette prøver jeg ut for tiden selv. Still den inn slik at den skal ringe etter en halvtime/tre kvarter. Ta pause i ett kvarter, osv....
Skaper tidsdisponering. 

9. Ikke les om kvelden og det er lov med helg. JA, det er faktisk lov med helg. Jeg bruker søndager som fast lesedag, men lørdager, da er det fri. 
Den dagen ser jeg frem til. Ingen lesing. Om kveldene er det tid for å roe seg ned med en film, musikk eller bøker.. 

10. Kom deg ut! Frisk luft er gull. Gå en tur og gjerne snakk med noen hvis du er stressa. Bruk partneren, familien, eller ei venninne. Og sett ord på eksamenstresset. 





Ønsker alle som er inne i eksamensperioden nå, lykke til!!
 

Om tiggeforbud

Jeg er ikke spesielt aktiv her inne om dagen fordi jeg er opptatt av diverse pedagogiske teoretikere...Jeg skal ta eksamen i Mai, så livet består mye av å lese pensum og lage tankekart. :p 

Uansett! Grunnen til at jeg er her inne nå er at jeg er sint. Jeg er med i en gruppe på Facebook som heter "refugee welcome Norway", og jobber for toleranseformidling. Sylvi Listhaug ble nevnt i en link og uten å lese referansen nøye så klikket jeg meg inn på den. Og hva skriver hun? Hun skriver om at nå er det klart hvordan tiggermiljøene fungerer og at det går ikke an å fortsette å være like naive som Norge har vært til nå. "Tiggerforbud må innføres". Og jeg kjenner at jeg holder på å EKSPLODERE (sorry, jeg er skikkelig sinna når jeg skriver dette), for ved måten hun skriver på så slår hun alle under en kam. Jeg nekter simpelthen å tro at "alle er med i slike miljøer"? Og om de er det så er det i mange tilfeller et resultat av en stor nød og desperasjon. 
Jeg lurer på hvor de ellers skal gjøre av seg hvis tiggerforbud innføres... Jeg er visst en av de som både er med i "hylekoret" og er en av de naive...men jeg kan si med sikkerhet at tiggerforbud er ikke veien å gå. Dessuten opplever jeg at hver gang FRP foreslår dette så følger de aldri opp med hvilke tiltak som skal innføres istedet for tigging. 

 Hvorfor skal det være kriminelt å be om hjelp? Fattigdommen er nødt til å bekjempes, det nytter ikke å innføre straff! 



 

Kveldssol

Jeg er veldig glad i å gå tur, og det er ofte jeg ser små "skatter" i form av dette skjellet. 
Har en rar greie med å samle på skjell, så dette var et bra tilskudd i samlingen min. :-)
Vakre Nord-Norge. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg flyttet hit. 

 





 

Når åpenhet blir noe negativt

En bra ting er i ferd med å skje i disse dager. Samfunnet er blitt mer åpent og den ene etter den andre står fram og forteller om psykiske problemer eller andre ting. Slik var det ikke før, så noe har skjedd og hele konseptet med å stå fram er jo en positiv ting. Så hvordan kan det i det hele tatt være noe negativt med dette? 

Som noen før meg har påpekt; de fleste står fram etter de er blitt friske, eller har hatt dårlige perioder. Det er sjeldent noen står fram midt i. 
Dette er problematisk fordi det kan virke som for de som gjennomgår noe nå at "alle får til å bli friske". Det er ingenting som heter "å få til". Akkurat psykisk helse er såpass sammensatt at man kan ikke måle den slik som med en tidslinje. Det er vel heller mer sirkulært. 
Det er et faktum at det er mange som strever, og en bidragsyter til dette er at dt stadig blir mer press om i grunnen helt ubetydelige verdier som "vakkert hjem", "master/bra utdanning", osv. Ting som egentlig ikke burde være avgjørende for å sette deg opp, ned og i mente om hvor bra DU er som person. Men det er nå en gang blitt sånn...Jeg bare føler at det er blitt sånn at nå skal alle fortelle sin historie til media. Flere kjendiser har stått fram "der de har møtt veggen".
Og i enkelte tilfeller så er ikke overskriften samsvarende med historien de forteller. Mao så bidrar media til å skakk-kjøre utrykket "utbrenthet" som er et meget alvorlig tilstand å være i. Det kan tenkes at de som virkelig er utbrente og står fram ikke blir tatt seriøst nok. Håper dette ikke misforståes, for jeg har stor respekt over de som tør å fortelle sin historie. Men man må huske på at det også er mange som også har det tøft selv om de ikke står fram. Det er blitt tendenser til at "man må stå fram for å bli lyttet til og forstått", og jeg tror at det man virkelig må jobbe med er å øke toleransen og åpenheten i det virkelige liv. 

Et annet aspekt med denne åpenheten i media er at den historien man forteller blir "den man er". En slags identitet.
Dette er mitt valg, og selvfølgelig respekterer jeg de som velger annerledes. :-) Men jeg tror at hvis man først begynner å åpne seg så blir det vanskeligere å skille klien fra hveten (Sorry, hvis jeg skriver ordtaket feil!), og man mister litt sidesynet på hva som er lurt å dele eller ikke. Er dere med meg? 
"Du trenger ikke bli kjent med meg, bare les bloggen min du", og jeg tror virkelig at dette kan bidra til at man mister litt den "gode samtalen", og jeg tror den samtalen blir enda bedre hvis terskelen for å åpne seg i det virkelige liv blir lavere. 

"Vi må jobbe med å øke toleranse og åpenheten i det virkelige liv"



 

Å stå i ting er en del av livet

Gjennom et helt liv skal du gjennom mye. Det kommer til å skje masse positivt, men det kommer med all sannsynlighet til å skje mye tungt også. Det kalles livet. Stadig blir vi møtt med tips til hvordan man kan håndtere det og det. Selvhjelpsbøker er mer anbefalt enn noen gang og 
Andre vet best hvordan man skal komme seg gjennom den fasen man måtte være i, og man får ikke "tid" til å være i det. 
Jeg personlig tror det er viktig å stå i ting. Fordi man virkelig får tid til å kjenne på følelsene. Oppsøker man alt av slike tjenester,( da snakker jeg selvfølgelig ikke om psykolog som jeg tror de fleste hadde hatt godt av å gå til en eller annen gang ila livet,) så kan man risikere å bli mer stresset og man fortrenger mer følelser enn man tror. Man kan derfor på et senere tidspunkt gå på en smell og man var ikke så ferdig med den sorgfasen eller hva det nå enn måtte være som man trodde. Jeg tror alle disse tipsene og rådene ikke fører til noe godt på lang sikt. Å gå gjennom vonde ting kan dessuten være med på å bli bedre kjent med deg selv. En bok med tips om hvordan du skal takle dette skrevet av en person over dammen som ikke kjenner deg vil ikke hjelpe deg. Kanskje akkurat der og da, men ikke på lang sikt. Oppsøk psykolog, snakk med en venn, eller sett deg ned og skriv heller. Dog for å ikke støte noen, så vil jeg understreke at jeg skal ikke sitte her med pekefingeren og dømme folk som gjør dette. Hva annet kan vi gjøre enn å ta i mot når det minst er en spalte i et magasin eller avis man leser hver uke? Men jeg har mer tro på folk man møter ansikt til ansikt som "personlige assistenter" i en situasjon som er tung å bære, og ikke minst deg selv. 



Tunge faser er som et speilbilde, der du virkelig blir kjent med deg selv.

"Kan jeg så kan du"

Var det en gutt med en muskelsykdom som sa i en dokumentar han var hovedperson i. 
Jeg er imponert over alt det denne gutten får til. Han er svært hardt rammet, men likevel engasjerer han seg 100 prosent i politikk, og arbeider på en skole. 
Likevel hang jeg meg opp i når han sa "kan jeg så kan du", for hva vet vel han om deg? Hva vet vel han om hvilken bakgrunn du har eller psykisk tilstand. 
Det er nesten mer utfordrende å gå med en funksjonsnedsettelse eller psykisk lidelse som ikke synes. Sitter man i rullestol, eller er tydelig svekket av et handikap så får man i det minste forståelse. Ikke misforstå, jeg vet at det ikke er en regel at de som har et synlig handikap får forståelse og sympati, for det er utrolig mange eksempler på diskriminering. Poenget er at det er lettere å skjønne for andre at denne personen har noe man må ta hensyn til. 

Jeg er enig med vedkommende i dokumentaren om at vilje er viktig, men det er ikke alltid det er nok. Det blir helt feil å sammenligne denne gutten som får all mulig forståelse rundt seg og har et digert støtteapperat med noen som går gjennom dagene uten å få oppfølging, men har f.eks lærevansker eller somatiske sykdommer som ikke står skrevet utenpå med store bokstaver. 

 

Små fnugg av lykke

Hva er det som gjør deg lykkelig? Jeg vet hva som gjør meg lykkelig i alle fall. Sang!  Jeg er utrolig glad i å synge og bruker en app som heter "smule" på telefonen. Der kan man velge hvilke sanger man vil synge for så å ta opptak. Legger ved link til de som måtte være interesserte der jeg synger https://www.smule.com/Tina1283 forskjellige sanger. Utrolig artig app! Anbefaler den på det sterkeste. 
Jeg føler sang og musikk gir meg så mye. Nå ble dette en skikkelig banal tekst, men jeg føler at humøret kan gå fra dårlig til bra på noen sekunder hvis jeg hører en bra sang, eller synger selv. Det gir meg virkelig små fnugg av lykke!! 



 

21.04.2017

Fin fredag! Ønsker dere alle ei god helg!!









 

Hvorfor det er viktig å ha tro på hverandre

"Fordi det styrker selvtilliten" tenker du kanskje. Og joda, det er selvfølgelig riktig, men det er mer. 
Teoretikeren Albert Banduras begrep self-effiacy betyr selvfølelse, og gjennom selvfølelse ligger et premiss om forventninger. 
Man møter forventninger hver dag og de som gjør seg mest gjeldende er de som ligger der når du skal prestere noe som gir en eksplisitt uttelling. 
F.eks i sportslig sammenheng; La oss si du er med på et håndball-lag. Der har du treneren, og lagkameratene. Hvis du har vært så uheldig og gjort noe som ikke var gunstig for laget ditt så kan dette skje igjen, eller ikke? La oss se på faktorene for at det ene eller det andre kan skje. 

1. Det skjer igjen: 
- Treneren har ikke tro på deg
- Lagkameratene har ikke tro på deg
= Du blir et resultat av dominoeffekten. Folk rundt deg tror ikke det går, som fører til at du blir påvirket; ergo går det ikke. 

Det skjer i slike sammenhenger som nevnt over, og det skjer i skolesammenheng. Det skjer til og med i sammenheng med kriminalitet. "En gang fengselsfugl, alltid fengselsfugl". Derfor er det enklere å ty til kriminalitet istedet for å møte folks fordommer og prekener om at det er stor sjanse for at det skjer igjen. Det blir en måte å beskytte seg på. 

Sjansen for at man lykkes er HELT avhengig av å ha noen som tror på deg. Selvfølgelig; lykkes betyr ikke alltid å nå toppen, men at man kan nå et nivå der man selv er fornøyd. Å lykkes betyr prosessen man fullfører for å få til noe! Det er viktig at man jobber for å holde sirkelen ved selvfølelse og forventninger til andre ved like slik at man til sammen kan sørge for større sjanse for å prestere og få gode læringsopplevelser.



 

Dette burde flere kommuner innføre

Leste i folkebladet (lokalavisa) at Sørreisa kommune har begynt med forebyggende hjemmebesøk til eldre over 80 år. 
Forebyggingen handler om å f.eks se på risikofaktorer for hjerneslag/andre sykdommer, hjelpe med ernæring, se på utbygging av bolig, Alt for at eldre skal kunne få muligheten til å greie seg lengst mulig hjemme. Jeg synes det er utrolig flott! Dette skaper trygghet, og ikke minst en bedre selvfølelse for de som kanskje bekymrer seg for disse faktorene som kan føre til å måtte bo på sykehjem istedet for å kunne bo hjemme. 

Tommelen opp! Et skritt fram mot en bedre eldreomsorg!

http://www.folkebladet.no/tv/#!/video/20771/maalet-er-aa-kunne-bo-lengre-hjemme

13 reasons why

Har dere sett den nye serien på Netflix? Den har fått sterk kritikk da den ikke legger skjul på noe som helst om et tema som helst ingen vil snakke om. Selvmord. Jeg har ikke sett den, men jeg har sett klipp, også den scenen da jenta i serien tar livet sitt. Det var sterkt å se, det kan jeg være enig i, men helt ærlig; kan ikke fantasien noen ganger være sterkere? Jeg mener; når vi hører om folk som tar livet sitt så tror jeg alle får et bilde i hodet sitt over hvordan dette kan ha foregått. Scener vi helst ikke ønsker å forestille oss. Så hvorfor skal det være så ille å se dette på tv? Jeg mener denne serien viser et realistisk bilde av hva som kan få et menneske i dyp fortvilelse til å gjøre det hun gjorde, dog grunnene kan være så mangt ellers. Jeg mener også at så lenge man skjønner at mennesker med slike tanker trenger profesjonell hjelp og hvor viktig det er med åpenhet, så er allerede det en faktor som kan virke preventiv mot suicidalitet. 
En aldersgrense på denne serien er fullstendig innafor, men da har jeg mere tro på å forklare tenåringen som ønsker å se denne serien om rammene rundt, og ha en prat i etterkant istedet for totalnekt og skjerming.

Jeg tror ikke barn og unge bør bli for mye skjermet. Det gir dem kikkertsyn i senere livet. Det samme gjelder begravelse. Hvorfor skal døden være så skummelt?  ((Nå sikter jeg ikke til selvmord, men vil understreke at også her  bør  detsnakkes om hvis noen i din eller ditt barns relasjon gjør dette.))Selvfølgelig er det trist, men å være trist er heller ikke noe som er farlig. Det er sunt å gråte i sorg, men det er ikke sunt å være redd og å ikke forstå hva dette er slik som et barn kan risikere å ikke gjøre hvis det ikke blir forklart av en forelder hva det egentlig er for noe. Det er også ikke uvanlig at barn og unge er redd for at det skal skje noe med foreldrene sine og jeg mener at disse tankene kan forsterkes hvis de blir skjermet og kun opplever død som tema på tv, der scener kan bli dramtisk og gi "feilopplysning". Dog kan også hjernen gi forvridde bilder av hvordan slike ting kan foregå og hvis det er kun noe de hører/ser via media. 

Så konklusjonen er at jeg tror ikke barn og unge skal nektes å se, høre om eller oppleve noe som er en del av "livets sirkel", men premisset er at det må snakkes om. Vi må bli enda flinkere til å snakke om det. Vi maler ett bilde av at vi er så flinke til å snakke om det fordi media kan finne på å skrive om det, men enkeltpersoner trenger å snakke om det. Et menneske kan tåle mye, men fri fantasi kan gjøre mer skade enn det som er realistisk. 



Vi vet det er et tema, men det er skjult av en tåke, og tåken er et tabu som vi selv har laget.

Egen krem for halsen? HÆ?

Ok, mulig dette er old news. Hvertfall har jeg ikke fått det med meg at det finnes egen krem for halsen. Formålet er jo ikke overraskende å bremse prosessen med rynker. Greit nok, men en egen krem? Jeg lurer på om huden har følelser jeg, for noen ganger virker det sånn slik som enkelte reklamer snakker. Dæsken, hvis det virkelig stemmer må jeg ta meg sammen, for jeg bruker KUN krem for ansiktet jeg :p 

Jeg bruker ikke; hold dere fast! Serum, halskrem, øyekrem, ansiktsmaske eller peeling. Og det går bra.Nå leser jeg en god del om hudpleie da så helt borte vekk er jeg ikke. Jeg har vært mye plaget med huden (akne) da jeg var yngre så i "teorien" så har jeg en master i hudpleie slik som jeg har lest om ingredienser osv... Men jeg tror virkelig ikke huden merker om du smører på en krem fra apoteket, eller fra en hudsalong. Selv bruker jeg la roche posay, og av salongmerker kan jeg like exuviance. Men bruker bare enkelte produkter der fra. Jeg ser ikke noe galt i å bruke salongmerker, men hud er såpass individuelt at for noen fungerer det ene merket og for noen andre er det veien til akne. Jeg skjønner bare ikke at man virkelig trenger sju steg i rutinen sin hver morgen og hver kveld.

Rens, fuktighetskrem og solfaktor, det holder i massevis!!

- Gå turer og nyt det naturen har å by på istedet for å sitte inne og tenke på at sola kan gi rynker. 



 

Det siste jeg husker

Det siste jeg husker, var da du dro av sted
Du som fikk meg til å smile, fikk meg  til å le. 
Det siste jeg husker, var det du sa til meg
At jeg aldri vil, slutte å elske deg. 

Det siste jeg tenkte var at det er få som deg
Et unikum, et minne, som jeg kan ta fram når jeg er lei
Dog vil jeg helst glemme når tiden vi fikk var slutt
Men jeg ser på stjernen der oppe, du ble til noe nytt. 


Noen ord til en jeg mistet for mange, mange år siden, men som jeg ikke slutter å savne og tenke på. :-)
Sorg forsvinner aldri, men kan bli til noe "mer" i form av at den hjelper deg å minne på gode minner. 









 

Fra første bokstav til siste punktum

Jeg kommer aldri, aldri aldri! til å slutte å skrive. Det skjer noe i meg når jeg skriver. 
Ord på papir er mektige, og et fantastisk redskap til å uttrykke følelser og opplevelser. Jeg liker å skrive fordi jeg får tid til å virkelig se det jeg har skrevet og på den måte forstå meg selv bedre. Men det er jo også noe sjarmerende med den muntlige sjangeren der man igjen ikke alltid tenker over hva man sier. 
Slik er det med låtskrivere. Man har de som bruker flere måneder på å lage en sang for de tenker over hver eneste setning de skriver, også er det de som bare skriver alt ned - der og da. Begge måter å gjøre det på er like ok. Jeg bytter på. Noen dager har jeg det sånn at "nå må jeg bare skrive ned med en gang", mens andre ganger tenker jeg at "dette kan vente":

Jeg sammenligner tekst med kunst og jeg anser papir som et lerret der ordene former seg til et bilde over refleksjonene jeg har gjort meg den dagen. 

Jeg kan til og med trøste meg selv ved å skrive. Er jeg lei meg så hjelper det å få ned det som gnager. Og er jeg glad kan jeg ekspandere gleden ved å skrive. Jeg forer det jeg er glad over ved å gi det en eksplisitet via tekst slik at teksten blir et minne som jeg kan dra frem - igjen og igjen. 

Og det som er så herlig med det hele? Å skrive har ingen forventninger i seg. Det er ren og skjær glede. 



 

Hvis du trodde lærere hadde mye fri...

Så tar du grundig feil. Kjæresten min jobber som lærer. Joda, han har fri om sommeren, påskeferie, vinterferie og "potetferie". 
Men fri, betyr ikke fri. Det betyr bare hjemmekontor med masse retting av prøver og planlegging. Jeg trodde da jeg var yngre at lærere hadde masse frihet, men jeg er imponert over hvor mye arbeid som faktisk legges ned for at barn og unge skal få best utbytte av det som står på læreplanen. Lærere blir også et bindeledd mellom elever og det som forventes at læreren gjennomfører av undervisning ut i fra læreplanen. Det er også krav om tilpasning til hver enkelt elev og her står det igjen på ressurser og kompetanse. Selv om det er mye ansvar og mye mindre fritid en folk flest tror så må det samtidig være givende å vite at man lærer noen noe som de kommer til å ha med seg resten av livet. Jeg snakker ikke om diktanalyse eller nynorsk grammatikk, men at utholdenhet og arbeidsmoral gir resultater! Her er det også unntak, men jeg har møtt enkelte som jeg aldri glemmer og som lærte meg at verdien ligger ikke i et enkelt tall, men i læringsprosessen, for når alt kommer til alt så består det meste av livet av en prosess og i ett arbeid enten med studier, livets skole eller i et yrke så vil evnen til å stå på være det som betyr noe. 

 



 

Det er ikke vår rolle å gjøre oss til dommer over liv og død

Jeg skulle til å skrive at jeg blir rystet, men det er jeg egentlig ikke. Enda en henrettelse er utsatt, bare at i dette caset så fikk den dødsdømte sitt siste måltid (siste måltid=det vedkommende ønsker å spise før henrettelsen) før han fikk beskjed om at henrettelsen ble utsatt. Men en ting kan jeg hvertfall skrive, og det er at jeg blir sint over hvor den rollen mennesker påtar seg som vi ikke burde ha. Det er ikke vi som skal gjøre oss til dommer over hvem som skal få leve og hvem som skal få dø. Selv verdens verste mann skal ikke være noen som dømmes til døden fordi en eller annen verdslig domstol har bestemt når tidslinjen skal slutte. Der i mot vil det være straff nok i seg selv å få tid til å tenke over handlingene hvis han/hun faktisk er kapabel til å kunne tenke over det... 
Alt for mange uskyldige har også blitt henrettet. F.eks Aileen Wuornos, har dere hørt om henne? En kvinne som hadde en forferdelig barndom og hevded hun drepte i selvforsvar da hun som prostituert ble forsøkt voldtatt og drept. Men etter hvert tok hun livet av flere, og man kan selvfølgelig spørre seg om alle prøvde å begå de samme overgrepene som Wuornos første offer. Her spekuleres det på om det var snakk om utilregnelighet etter et liv i elendighet. 
Det er bare noe så feil med hvordan rettsystemet fungerer i USA, og spesielt Arkansaas med sitt prosjekt om å henrette åtte dødsdømte mellom 17. og 27 april har fått betegnelsen "samlebåndshenrettelser". Når skal galskapen slutte??

 

#Dødsstraff #urettferdighet #Wuornos



 

Hjertet vet best

Jeg så intervju på Dagsnytt atten med en politiker fra KRF. Temaet var at det er oppdaget organisert kriminalitet og rumenere ble trekt fram som de verste "synderne". Dette er greit nok og jeg skjønner at det er nødvendig å dekke denne saken, likevel er det en ting som irriterer meg. Politikeren sa at det var viktig å huske på at dette selvfølgelig ikke gjaldt den enkelte tiggeren og det er godt mulig at han mente at dette også gjaldt rumenerne. Men måten han snakket på gjorde at han satte opp rumenerne som en generell motsats til norske tiggere. Videre fulgte han opp mot at man måtte bruke hodet og velge selv om man skulle gi penger eller ikke til tiggere. Men det blir vanskelig for noen å bruke hodet når de ser dette intervjuet der det kan virke som om alle rumenere som tigger er med i organisert kriminalitet... 

Men vær så snill da, bruk hodet! Og vit at det er ikke alle som er med på dette. Det er alltid noen som skal ødelegge og det er de som er mest sårbare som får den verste støyten. Staten har kanskje ikke hovedansvar for å ta seg av alle som er på gata fra andre land, men vi har et ansvar for å behandle våre medmennesker med respekt, og vil du gi en slant eller litt mat til en som ikke har noe så gjør det. Hjertet vet best. 



 

Velgjort dokumentar

Det er mulig jeg er seint ute med å se det jeg skal anbefale til dere nå. Men likevel! Jeg bøyer meg i støvet! For en mann? Jeg har sett alle episodene av "Petter uteligger", og "Petter uteligger: De pårørende" og skal begynne å se "Petter uteligger: Fra gata til Nordkapp". Alt ligger ute på tv2 sumo. Nå vet jeg ikke om dere har sett eller hørt om serien, men til de som ikke vet hva det er så begynte det hele med en mann som heter Petter Nyquist som laget en dokumentarserie der han levde på gata i 52 dager. Ved hjelp av at han selv sto for filmingen så kom seerne tett på de Petter møtte. En stor andel av skikkelser som hadde en nydelig personlighet, men som dessverre hadde opplevd et liv av tilfeldigheter der skjebnen ble rusavhengighet. Dokumentarserien viste også en mann (Petter) som var villig til å møte mennesker med toleranse og nestekjærlighet. 
Jeg synes også det var flott at serien viste hvordan livet for de som lever på gata virkelig er. At det var scener du helst ikke ville se, fordi det gjør for vondt å innse at det faktisk er noen som lever slik. Jeg slukte gjerne tre episoder hver kveld fordi det var så utrolig bra laget!! 

Se den! 

Særboerskap

Jeg leser om at særboerskap er blitt mer vanlig. Folk som har et forpliktende kjærlighetsforhold, men ikke bor sammen. Jeg tenker at personlig kunne jeg ikke levd sånn fordi min første tanke var at det det må kjennes litt tomt ut å ikke kunne ta del i hverdagslivet sammen. Men samtdig; det kan man jo. Når man møtes forteller man om hverdagen, og det finnes jo også telefon. :p Jeg er nok litt for "tradisjonell" sånn sett for jeg klarer ikke å se for meg hvordan det kommer til å fungere. Jeg tenker at det kanskje blir et press på at man må være i kjempegodt humør når man først møtes slik at man benytter tiden man er sammen best mulig og at det da kan bli litt overfladisk?  At man aldri kan være seg selv fullt og helt?
Samtidig er det jo mye bedre at alle gjør det som passer best for en selv, og det gjelder jo par også. Som med alt mulig annet så finnes det ingen fasit. 

- Hva mener dere om særboerskap?
- Kunne dere ha levd slik?



 

Halvveis i April

Og en kveldstur med godt selskap av sol. 

 









 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
hits