Barn som blir misforstått



Det finnes dessverre så altfor mange barn og unge som blir misforstått grunnet skjulte lærevansker. 
Enten fordi lærevanskene ikke ble oppdaget før det var "for sent" og årene er gått uten den ekstra oppfølgingen som kunne utgjort den store forskjellen, eller fordi de rett og slett ikke har blitt forstått, eller skolen har hatt mangel på ressurser. 
Årsakene kan være så mange. Det viktigste er likevel at de dette gjelder ikke blir gitt opp. Alle fortjener en verdig læring. En læring som er tilpasset det de måtte slite med uten at det skal gå på bekostning av den sosiale selvfølelsen. For selvfølelse er viktig, og som lærer tenker jeg at det ikke er så mye som skal til for at du kan få den det gjelder til å føle seg verdt nok til å være en del av klassen. Det kan være så enkle, banale ting som å huske hvilken yndlingsfarge, eller favorittfag den det gjelder har kjært. Det sosiale er en annen sak og her er det utrolig viktig å gå fram som et godt eksempel når det gjelder holdninger. Slå ned på all form for mobbing, det finnes ingen grunn til å mobbe uansett. Ansett flere assistenter som kan være "flue på veggen" i friminutt og spisefrikvarter der det ofte er rom for å studere sosial atferd blant elevene. 

 Andre tiltak kan være ekstraundervisning, men dette finnes flere måter å gjøre 'diskret' på slik at den det gjelder ikke føler at det gjøres en identitet som "annerledes". Det trenger nemlig ikke alltid være så mye som skal til for at ting skal bli enklere. Her spørs det selvsagt på hvilken type lærevanske det er snakk om. Dessverre er det ikke bare, bare å få ekstraundervisning, for dette må søkes om, og i noen tilfeller finnes det ikke nok ressurser til dette. 
Det er derfor jeg har et ønske om å studere spesielpedagogikk for å øke kunnskapen rundt dette. Det er mange voksne som sliter i dag, fordi de ikke fikk den hjelpen de trengte da de var elever. Det er mange mørketall der mange går og føler seg 'dumme', når den egentlige årsaken til 'dumskapen' er vansker som med enkelthet kan reduseres/hjelpes med ved hjelp av litt ekstra tilpasning og tålmodighet. Barna er virkelig morgendagens helter, derfor må vi begynne her og nå med å prioritere hvor pengene skal gå. Ekstra ressurser inn i skolen er ti ganger viktigere enn bombing av Libya. 

Ps: vil forøvrig anbefale denne artikkelen om "Alexander". En artikkel til ettertanke. 
https://www.nrk.no/troms/norsk-skole-gjorde-smarte-_alexander_-til-skoletaper-1.13463891

Hva legger du i ordet 'ambisjoner'?

Hva er dine ambisjoner, mål og mening med livet? Eller kanskje du ikke har funnet den enda. Da er du i så fall i selskap med svært mange. 
Jeg aner ikke hva som er meningen med livet, men det jeg har lært hittil er kjærlighet til de som står meg nærmest, og toleranse ovenfor hverandre som kan tilegne oss mer kunnskap enn hva vi i utgangspunktet trodde. Jeg har ikke noen drøm om å forandre verden, eller at jeg skal huskes for det og det når livet en gang er over. Egentlig så ser jeg på meg selv som ei jordnær jente som føler at jeg har oppnådd noe hvis jeg kan klare å påvirke.

Jeg trenger ikke være den bifaktoren som forandret og gjorde verden om til et bedre sted, men hvis jeg har klart å være med å påvirke, ja da skal jeg være fornøyd. 

Ambisjoner er noe alle bør ha mener jeg, for det gir motivasjon til å mestre. Men man trenger ikke legge lista skyhøyt. Man ender fort opp med å bli skuffet hvis egne prestasjoner ikke holder mål. Livet har så uendelig mye å by på av oppturer hvis man bare velger å sammenligne seg med seg selv og ikke andre. 
Dette er lettere sagt enn gjort, for samfunnet er formet av sammenligninger.

Men det trenger ikke være slik.

Mål ambisjonene dine opp mot deg selv og ikke bruk andre som mal! 


Foto





Maktens ulike ansikter

Hva legger du i ordet makt? Diktatur? Undertrykking? Autoritet? 
Hvis du tenker på disse ordene og assosierer disse med makt har du helt rett. Men de gangene vi skal beskrive makt så glemmer vi at makt kan bestå av mindre ting. 

Det ene aspektet av makt jeg vil trekke fram er faktisk kunnskap. Man ville ikke oppnådd en utdanning uten å ha oppnådd kunnskap. Kunnskap er likevel ikke makt i seg selv. Det er hvordan man bruker kunnskapen man har tilegnet seg i de relasjoner og situasjoner man omgir seg med. Dette skaffer makt. Karl Marx er for mange et navn som dukker opp når de hører ordet klasse.  Å konversere om sosial klasse kan være problematisk da det ikke er alle land som har klassebevissthet og ser derfor landets befolkning som ett og det samme. Det betyr likevel ikke at for eksempel Norge ikke har sosiale klasser. Pierre Bordieus teori om kulturell kapital er derfor noe jeg skal redegjøre for i denne sammenheng. Hvordan og hvorfor noen har mer kulturell kapital enn andre og har da bedre forutsetninger for å tilegne seg utdanning, men mest av alt, og vite hvordan man bruker utdanningen for å skaffe seg makt. 
 

 Bordieu deler samfunnet opp i tre grupper eller hierarkier. Den første gruppen har høy utdanning og inntekt og har derfor både høy akkumulasjon av økonomisk og kulturell kapital. Gruppe nummer to er gjerne lærere og kunstnere som har en større grad av kulturell kapital, mens den siste er gjerne handelsmenn og ledere innen handel og industri som har større grad av økonomisk kapital enn kulturell. Disse kapitalene vil finnes i forskjellig mengde og vil aldri være jevnt fordelt noe som gjør at den ene kapitalen kan dominere den andre og føre til at det blir et sosialt klasseskille. 

 Bordieu sier at alle vil forsøke å reprodusere deres klasseposisjon. Sosial mobilitet som kan oversettes med en klassereise er noe Bordieu er opptatt av.  Her er høyere utdanning et eksempel. Sett at en ung mann fra en arbeiderklassen ønsker å bytte lagdeling så er den beste måten å gjøre dette på gjennom utdanning. Men hvis flere og spesielt av de som kommer fra høyt utdannende hjem vil det samme så blir det en konkurranse. Dette kan bli en hard konkurranse for den unge mannen å vinne da han ikke har de samme forutsetningene som de som stiller med en høyere kulturell kapital. Han retter kritikk mot mentaliteten i skolesystemet. Vi lever i troen på at de som lykkes best er de elever som har det rette anlegget for å lære, men sannheten er at de med størst kulturell kapital også er de som blir mest belønnet. Samfunnet reproduserer med andre ord makten selv. Foucault brukte begrepet Makt/kunnskap som en term der de to ordene ikke skulle skilles fra hverandre. Vi lever i et samfunn der vi reproduserer makt ved hjelp av at kunnskap. Vi møter maktens manifestasjon i kunnskap hver dag. Vakten i sikkerhetskontrollen som for eksempel sjekker sjampoflasken din. At han/hun gjør dette for å verne om felles sikkerhet er lett implisitt, men antagelig har han/hun kunnskap om terrorister så det faller ikke naturlig å nekte for at vakten skal sjekke det han/hun vil
sjekke.

Et annet område der makt kommer til syne som vi gjerne kanskje ikke tenker over er  hvordan makten i seg selv kommer til utrykk i våre omgivelser. Makten som manifesterer seg kan være hverdagslige aspekter som at du står og venter på en taxi. Du venter i en taxi kø og er intet annet enn en kølapp for taxisjåføren. Ufrivillig blir du gjort til en del av en øvrig maktstruktur som er mye større enn dette konkrete eksemplet som å ta taxi.  Det kan også handle om tomme trusler, og det kan til og med handle om belønning/bestikkelser. Alt dette er deler av et større maktsystem som vi mennesker er en del av. Dette mente også Michel Foucault. Foucault sitt kjente sitat er «Power is everywhere». Michel Foucault ønsket å få fram det at makt er ikke noe som nødvendigvis handler om utvikling, men at det handler om at begrepet stadig gjenskapes. Mennesker har et bilde av at det er noen visse som utøver vold, men Foucaults fokus er på at alle er en del av et større maktsystem. De som har mer makt enn andre har det snarere på grunn av en effekt av dette maktsystemet 

Jeg tror det er viktig at kunnskap om makt er noe som det må bli lettere å tilegne oss. Slik kan vi kanskje være mer bevisst på hvordan den negative formen av makt kommer til syne i vår hverdag. Da jeg skrev om makt og kunnskap så mente jeg ikke bare at makt er kunnskap i seg selv, men at makten kommer fram i måten man bruker kunnskapen på å skaffe seg makt i samfunnet. Dette kan gjøre at det ikke alltid er like eksplisitt hva som er makt eller ikke. Ofte tenker man på makt som noe svært konkret som for eksempel fysisk vold, eller tvang, og det er mer sjeldent at man tenker på makt som en øvrig struktur som alle er en del av. 

Morgenfugl

Jeg er et stort A-menneske i mitt hjerte. Jeg tenker "ny dag nye muligheter", og jeg våkner med et stort smil om munnen. 
Blir litt kvalm av meg selv nå for jeg høres ut som et irriterende menneske om morgenen. Men det er faktisk sant, haha!
Dog går det raskt nedover da så etter kl 21 på kvelden er jeg svært lite interessant å prate med (tror jeg). 
Men alt har jo sine fordeler og ulemper. Men det beste med morgenen er følgende ting: 

* Sette på kaffen, høre traktelyden og kjenne lukta spre seg i huset (hybelen). Da er det morgen!
* MAT. MAT. MAT. Havregrøt med bær og masse kanel, Brødmat med godt pålegg, Smoothie, osv, osv, osv.............ps, har du noen lure frokosttips?
* Det du ikke fikk gjort i går, kan gjøres i dag. 
* Mørkt ute, men tente levende lys inne (på senhøst og vinter)
* God morgen Norge! Blir koseligere for hvert år.....

- Er du A eller B menneske?


 

Høsten kommer alltid

Høstens blader falt igjen
Kulde fra vinden kommer frem
På din sti han ser deg går
Ydmyk for hver dag du får

Dagene de går forbi
Og tingenes tanke er verdt din tid
Der du sitter og ut av ditt vindu ser
På voksne som løper, og barn som ler

Hånden farget med dype furer
Berørt av kjærlighet og livets turer
Et smil av velbehag her i ditt hjem
Og høsten, ja den kom igjen


Bare en liten refleksjon over at hvis noe er stabilt så er det selve året, og årstidene som resulterte i dette diktet sett fra en eldre dame/manns perspektiv. Selv elsker jeg høsten, men jeg kan godt tro at vinteren også har mye fint å by på. Unnskyldning til å tenne masse levende lys, og pynte opp med deilige pledd. 

Ønsker dere alle en fin søndagsettermiddag!!

"Stuntet" til Siv Jensen

Det raser rundt Jensen i sosiale medier. Grunnen? Hun valgte å ikle seg et indianerkostyme under en temafest i finansdepartementet. 
Dette har fått urfolk til å reagere, samt en rekke andre frontere innen sosiale medier. Instagram er fulle av emneknagger som belyser holdningen til dette antrekksvalget som sier "not your costume". Av en innebygget frykt for at noen skal tro jeg er fan av FRP så må jeg bare understreke; overhodet ikke! Men denne saken må jeg si meg enig i er blåst ut av proporsjoner. Å kalle det for diskriminering av urfolk blir som å si at man ikke kan kle seg ut som kjendiser på fester der essensen er å ikke ta noe seriøst. Det blir som å rope 'ulv' når man kaller det for rasisme, og et misbruk av ordet. Det blir som å si antisemitikk til en som kritiserer politikken Israel utfører mot Palestina. Ja, dere skjønner poenget. 
Jeg er dog enig i at hun i den posisjonen burde tenke seg om/ i hvertfall stille seg noe ydmyk til kritikken, men dette er ikke en spade for en spade, og lager vi dette til en stor debatt, ja da kommer vi virkelig til å slite med å holde liv i de virkelige rasistiske holdninger som er langt mer alvorligere. 

https://www.nrk.no/norge/siv-jensens-indianerkostyme-far-folk-til-a-rase-1.13733496

 

Foto

Utrykk



Vi mennesker har mange måter å utrykke oss på. Selv er øyne noe av det første jeg legger merke til. 
Øyne er "sjelens speil" sies det. Jeg tror at man kan lese mye ved å tørre å se folk inn i øynene. 

 

 

Vår beste dag

Jeg er veldig glad i den sangen av Erik Bye. Budskapet er at denne dagen kan bli nettopp den dagen der livet viser seg fra sin beste side. 
Her er en lydfil av meg som synger denne sangen under en opptreden før sommeren :-) 

Ønsker alle en fin kveld!!


 

Hvordan ting kan forandre seg

Da jeg startet på bacheloren min i religionvitenskap hadde jeg et sterkt ønske om å kunne bruke det til å skape mer takhøyde og toleranse for mennesker med en annen kulturell tilhørighet/religion. Studiet var spennende og på en måte "midt i blinken" for ei som har vært interessert i slike temaer lenge. Spesielt tilstander i midtøsten interesserte meg, men også spørsmål om hva det er som gjør at vi mennesker kommer så lett i konflikt med hverandre når vi ser at andre ikke deler den samme kulturelle bakgrunnen som oss. Hva er det som gjør oss så redde? Og kan frykt skape ekstremisme? Jeg var full av spørsmål da jeg startet på den 3 årige graden. Egentlig kunne jeg tenke meg mastergrad også. Men da jeg tok valgfri emner i pedagogikk skjedde det noe. Jeg har non-verbale lærevansker som gir seg utslag i en litt klønete motorikk og balanse samt koordinasjon. Dette har gjort at jeg har fått et ønske om å kunne bidra med noe positivt tatt ut fra mine egne erfaringer. Jeg kan bruke det til å kanskje utgjøre en forskjell for barn og ungdom som har enten lignende vansker eller andre lærevansker. 

Dette gjorde at jeg har et ønske om å kombinere min bachelor med en pedagogisk utdanning (spesped). Det er bare rart med det, hvordan veien blir til mens man går og at ønsker om hva man kunne tenke seg å gjøre i livet forandrer seg. Noe som sier meg at ingenting er absolutt og at man bør være åpen for alt. 
Jeg blir trist når jeg ser andre akademikere (dvs folk med universitetsgrad) se ned på andre som ikke har vitnemål fra universitetet eller høgskole. 
Integritet er like viktig (om ikke viktigere) som "intelligens" vist på et formelt vitnemål. Jeg skriver i gåseøyne, for det er mange tullinger på universitetet også som overalt. Den flåsete holdningen om "vi med utdanning" og "de som jobber bak kassa" er noe jeg håper slutter å eksistere. Tenk så mange mennesker som ikke har utdanning, men som har den livserfaringen! Og hva med de som faktisk stortrives med slike yrker? Er det ikke det som er meningen med livet? Å finne noe man virkelig trives med. Man skal jobbe i mange år. Trivsel har alt å si! Så jeg vil jobbe for større takhøyde ikke bare i møte med mennesker med en annen kulturell bakgrunn, men også mennesker med andre erfaringer og perspektiv enn det bildet vi har av det som er "ordinært".

Men mest av alt ønsker jeg å være med på å gjøre en forskjell for mennesker som av forskjellige årsaker føler de kommer til kort. 


 

Integrering handler ikke om hijaben

Hva betyr det å integreres? De fleste som er i mot hijab begrunner det med at tvang ikke er en norsk verdi. 
Men de fleste som går med hijab gjør det faktisk ikke av tvang, de gjør det fordi det er en konkret påminnelse om at religionen er en del av deres identitet. 
Gjennom hijab knyttes identiteten sterkere til religionen. 

Motstandere av hijab argumenterer med et eksempel at barn som bruker hijab skiller seg ut, og gjør seg mindre norsk. 
Men hva er egentlig galt med å skille seg ut? Integrering handler ikke om å frasi seg symbolske verdier, da har vi fått det vi kaller for assimillering. 
Og helt ærlig; det skader jo ingen at en person bærer et hodeplagg? Jeg kan forstå et niqab forbud da dette skjuler ansiktsmimikk, men hvorfor skal man gjøre det til en hjertesak å forby noe som skjuler en annens persons hår? Integrering handler ikke om noe som faller eller står på en hijab, det handler om forente verdier, og den største verdien vi kan ha er toleranse. Det oppnår vi kun ved å skape tillit til hverandre og faktisk ha tillit til at folk kan ta egne valg på tvers av fordommer mot et symbol som for andre kan være like viktig som korset, eller politiske parti buttons. 

Min største frykt

Er at noe skal skje med den/de jeg elsker. Det er kjærlighetens nødeløse pris. 
Men så heldig å være elsket og å ha noen å elske. Det tenker jeg når jeg får slike tanker. 
Jeg har en jeg våkner opp med hver dag som jeg er så heldig å være forlovet med. Dette mennesket skal jeg leve med. 
Det er noe som overgår min fatteevne. 
At dette mennesket for det første elsker meg og ønsker å dele livet sitt med meg. Det er ikke noe jeg tar for gitt. Det andre er at vi skal bli gamle sammen. 

For en ære å kunne ta del i det fulle livet til et annet menneske?

Vi har vært sammen i over 4 år nå. De gikk plutselig så fort. Han er den første jeg sier hei til og den siste jeg sier godnatt til. 
Og slik skal livet mitt være framover. Heldig er jeg, så får jeg heller se på disse tankene som jeg tror er veldig menneskelig å ha av og til som en metaforisk faktura på garantien om framtidig kjærlighet. 



Jeg er lykkelig fordi jeg har noen jeg elsker av hele mitt hjerte! (kliss, kliss kliss)

Skyldfølelsen over å overleve

Det er noe jeg vil dere skal se. Noe alle burde se. Den burde vært obligatorisk for alle. 
Det er en dokumentar om en 80 år gammel kvinne med navn Edith Notowicz. En av de få gjenlevende etter doktor Mengeles medisinske forsøk i dødsleiren Auschwitz.
Hun har en historie å fortelle. En viktig en. Men det som virkelig rører er at dette er et menneske som har bært på spørsmålet;

Hvorfor meg? Hvorfor overlevde jeg når de andre i min familie døde?

? Ikke fant jeg mamma og ikke fant jeg pappa. Jeg spurte alle om hvor jeg var og om de hadde sett mammaen min. Mange, mange ganger har jeg tenkt hvorfor. Hvorfor kunne jeg ikke gå med dem, sier hun til NRK. (Tatt fra NRK's nettside) 

Dokumentaren heter "dømt til å leve" og handler om Edith's reise tilbake til Auschwitz. En reise til en vond fortid. Jeg har faktisk møtt Edith og kan skrive under på at hun er ei fantastisk dame. Meget kunnskapsrik og interessant. Vi har alle noe å lære av å se denne dokumentaren. 


 

takk. et undervurdert ord

En liten fugl med store øyne, den titter ned på meg. Jeg ser den og jeg tenker at det må være deg. Slag fra vingen som sier til meg nå, at livet det går videre og lykke vil du få.

Så du er ikke borte, du ble en liten fugl. Som plutselig flyr forbi meg, våker over meg i skjul. Og når jeg gråter i det stille, vil jeg høre kvitter igjen. Da smiler jeg blant tårer og minner kommer frem.

Slik kan vi fortsatt være sammen, i tiden du og jeg. Takk for den du var, den du var for meg. 


Man resignerer hvis man ikke får anerkjennelse

Har du tenkt over hvor viktig det er med anerkjennelse? Enten for jobben du gjør, eller for at du jobber hardt med studiene? 

Hva betyr anerkjennelse for deg?

For meg betyr anerkjennelse at noen implisitt sier "du duger"! Og det å duge er for alle tror jeg et mål i seg selv. 
Jeg tenker mye rusmisbrukere, og kriminelle. Har de opplevd anerkjennelse? Og hva med når rus eller kriminalitet ikke lengre er en del av deres liv vil de føle at stempelet er borte? Hva med mennesker med en annen kulturell bakgrunn som har et ikke norskt etternavn og som blir avvist før de i det hele tatt blir vurdert til et intervju. Bare på grunn av at etternavnet høres arabisk eller persisk ut. Til slutt så føler man at det ikke er noen vits å prøve, for hva er vitsen når man ikke føler at man har noen sjanse uansett. Jeg tror mye på at det å gi hverandre en sjanse og mulighet til å gi andre anerkjennelse av at de kan er en nøkkel til et varmere samfunn.

Å føle at man evner er verdifullt!

Noen gyldne øyeblikk

De jeg respekterer mest

Er faktisk de med selvironi. De som klarer å innrømme at de har gjort en feil uten å surne eller gå i forsvarsposisjon hvis de da ikke har gode grunner.
Folk uten selvironi som tar seg selv veldig høytidelig og ikke klarer å gå litt inn i seg selv gjør at man føler seg veldig dum hvis man selv "plumpet i salaten". 
Jeg er ei stor kløne uten like, men har ingen problemer med å verken si unnskyld eller le av meg selv og det tror jeg faktisk gjør det enklere å både be om hjelp og å møte utfordringer. Jeg ser på livet som en "dannelsesreise" i seg selv og derfor er det så viktig å få fram hvor menneskelig det er å gjøre feil. 
Vi må bli flinkere til å tillate oss selv å le mer og å være litt ydmyk. Det er ikke det samme som å bli ydmyket eller miste ansikt. 
Bare slik kan vi gå videre og vokse som mennesker. 

Tanker fra en niåring

Til den som måtte lese
Jeg valgte ikke å bli født her, og jeg tror ikke Gud bestemmer alt som på kloden heller. 
Men at mye er biologiske tilfeldigheter og dessverre trakk ikke jeg det lengste strået når jeg kom til denne jord. 
Det blir for lett å skylde på Gud for at vi mennesker er utstyrt med fri vilje og derfor har mulighet til å handle i tråd med dette. 
Jeg er bare ni, og jeg har så mye å lære. Det er noen ting jeg vil ta opp.

Pappa og mamma sier vi skal ut på reise. Jeg vet ikke hvor, og jeg vet ikke når, Det eneste jeg vet er at ferden blir lang og den er farlig. 
Men hver gang jeg spør så får jeg ikke noen flere svar bare at jeg ikke trenger uroe meg.. Mamma gråter. Pappa lyver. For jeg vet at jeg bør uroe meg. 
Det er så mange ting som blir lagt i tilfeldighetens hender og jeg håper bare jeg kan ta med meg bamsen min. Jeg drar ikke uten den. 
Den eneste vennen jeg har, for vet du hva som har skjedd med de jeg hadde? De ble plutselig borte en dag. Bestefar sier at de har dratt på en tur. Den turen varer lenge, og hvorfor kunne jeg ikke få bli med? Men jeg skal jo på tur jeg også, og kanskje venter det noe bedre, hvis vi kommer frem...
Jeg søker trøst hos en som mamma kaller for Gud. Hun sier at det er en som sitter opp i skyene og ønsker alle mennesker velkommen uansett farge på huden eller tilhørighet. Det høres ut som en snill mann. Mamma sier at det er så mange som har misforstått og snakker om denne mannen som tydeligvis heter Gud i kontekst med noe som videre kalles helvete. Men jeg synes vi lever i et helvete så hvordan kan det bli verre? Jeg hører smell hver dag, og håper jeg en dag kan gå på skolen i dag. Jeg leser hver dag for å øve meg, og mamma sier at Gud har skrevet en bok, men at mange mennesker driver og gjør handlingen i boken slik at mennesker gjør det lovlig å misforstå hverandre. Mamma sier at det er derfor det er krig i verden. Jeg vet ikke hvordan livet mitt vil bli, men jeg er så glad for denne rare mannen som heter Gud som tydeligvis elsker alle på kloden, uansett hvor merkelige vi er mot hverandre. 



 

Fra et barns perspektiv

Er du som voksen den som har svaret på alt. Du spiller en viktig rolle. Dette trenger ikke nødvendigvis handle om du er barnets mor eller far, tante eller onkel. 
Du kan være en "tilfeldig". Kanskje du er lærer? Eller en annen omsorgsperson. Vær så snill å tenk over hvordan du snakker. Har du sterke meninger om f.eks asylpolitikk og mener Norge tar i mot nok som det er så burde du faktisk holde det for deg selv. 
 Barn er mer oppegående enn du kanskje tror. Hvis barnet melder seg inn i en gruppe med nazistiske holdninger så har du ikke sviktet som foreldre, men kanskje vært en bidragsyter hvis barnet har vært vitne til ekstreme holdninger i hjemmet. Jeg er lei av å lese artikler om "hva man skal og ikke skal gjøre som foreldre" så jeg skal ikke være noe moralpoliti. Jeg har ikke unger selv engang, men jeg har sett og lest faglige eksempler på hvor lett unger lar seg påvirke. 
Har du en sønn eller en datter som går i en klasse der det er en som blir mobbet; oppfordre poden til å inkludere. Og inkludering trenger ikke handle om det store, det er nok med et smil, eller et hei. For all del; ikke snakk om "hvorfor dette barnet blir mobbet". Det er det mest idiotiske spørsmålet som finnes. 
Det er aldri en grunn god nok til å mobbe. Og du kan sverge på at barnet tar med seg dette videre, gjerne til en god venn i første omgang, før dette temaet sprer seg og den som blir mobbet plutselig må svare på verdens mest vanskeligste spørsmål å svare på; Hvorfor ble jeg mobbet? Dette spørsmålet kommer også til å forfølge vedkommende i voksen alder, og fører med seg skyldfølese, dårlig selvtillit og en last som er vanskelig å bli kvitt. 
Man har en stor makt som 'voksen' og man gjør klokt i å bruke den med omhu. Tenk over hva du sier, hva du gjør og hvordan du er mot andre. 
Du kommer til å få igjen for det den ene eller andre veien. Fra et barns perspektiv kan du redde verden. 


Jeg gjør'e ikke for deg, jeg gjør'e for meg

Skriver blogg altså. Jeg bryr meg ikke så veldig mye om du som leser blir skuffet over hvor at det ikke eksister verken outfits bilder eller bilder av hva jeg spiste i dag (jeg er et stort matvrak så det ville ha blitt en slitsom jobb uansett). Jeg bryr meg ikke om du ikke synes jeg skriver om de tingene som du bryr deg om eller om skrivemåten min ikke appellerer. Jeg skriver utelukkende og alene for min egen del og fordi jeg føler at jeg har noe å komme med. 
Så får det bare være at det blir mest 'kjedelige' samfunnsrelaterte temaer, Jeg er på mitt beste da. Jeg vet jo godt hva som appellerer og det er jo at man byr litt mer på seg selv og skriver mer personlig, men jeg ønsker ikke å dele hele livshistorien min med 'verden', bare brøkdeler.....;-) Som jeg selv velger. 

Men tusen takk til deg som leser det jeg skriver. Det er veldig motiverende. 

En liten løvetann

Et dikt fra meg, og en støtte til "godhetstyranniet". 
Asylsøkere er løvetanner alle sammen. De står der, rak i ryggen og med håp - Og min respekt og ydmykhet blir større og større. Vi har mye å lære. Men dessverre går verden i grus for mange. 
Enten på grunn av krig, eller på grunn av avslag på søknadene. 

En liten, liten løvetann
Alene i brent jord
I skammen og som lyst i bann
På vår alles moder jord

Den så seg rundt og undret
Hva galt har jeg gjort?
Mens bladene de funklet
I et nattemørke så sort


Og tiden gikk, slik som den gjør
Det kom aldri noe svar
Men vind kom i fra nord og sør
Verden den er hard

 

 

 

 

 

Et sammensatt problem

Jeg leste for en tid tilbake en kronikk av Ann Cathrin Andersen (journalist og sosiolog) som skriver om intoleransen som gjør barn syke i Norge. 
Hun bruker psykiske lidelser og atferdsvansker som et eksempel. 

"Stadig mer av menneskesinnet stykkes opp i diagnoser. Det virker som vi leter til vi finner feil og deretter medisinerer dem bort" skriver Andersen. 

Ja, det kan jo virke slik, men er ikke det nettopp for at det er blitt en lavere terskel for å snakke om det?
Folk står i større grad mer fram og forteller mer om hva de har i bagasjen enn de gjorde før. En annen ting er at jeg vil tro det er bra at såpass mange får hjelp? Før var det jo store mørketall på barn og unge som slet og fikk en annen og mye verre skjebne enn en diagnose, nemlig det å bli kalt problembarn. 
Er det noe bedre da enn å bli stykket opp? Som sosiolog så ser Andersen kun dette perspektivet utenfra, og fra et samfunnsmessig ståsted, hun vet ingenting om den medisinske bakgrunnen til at barn blir satt på medisiner. For noen kan det dreie seg om en total livsendring. 
Måten hun skriver på som tydelig bedriviter og som en del andre gjør uten å egentlig inneha så veldig mye kunnskap om temaet kan føre til at de som virkelig kunne trengt medisiner blir møtt med skepsis og lite respekt. 

Og nettopp denne holdningen er jo det som gjør at folk kvier seg for å være åpne og at det sånn sett er enklere å gå til media for at det (ironisk nok) er mindre innafor å være ikke støttende der. Folk er raske til å slå ned på kritikk i kommentarfelt.

Jeg husker ikke nøyaktig hvor jeg leste dette retoriske spørsmålet og jeg husker ikke engang hva artikkelen handlet om. 
Poenget var likevel hvorfor man må gå til media for å få gjennomslag for noe, eller forståelse. 
Med en gang man går til media, enten det er gjennom riksaviser, eller facebook så får man forståelse i fleng, som de som ikke går den veien opplever. 
Personlig synes jeg det er litt trist at det skal være slik. Det er en fin ting dette med åpenhet, og når man har verktøy som kan hjelpe en med å formidle så burde man benytte seg av det. Men det er ikke alle som tør, eller har lyst til å "blottlegge" sin historie offentlig. Det trenger ikke handle om det å ha mot, eller ikke, det kan handle om prinsippper. 

Det sier noe om samfunnet vårt at enkelte føler de må (og det er det en viss forskjell på fra det å føle at man kan) ty til media for å få gjennom rettigheter eller forbedre livskvalitet. Jeg bare tenker på alle de som ikke gjør det. Jeg sender varme tanker til alle disse "hverdagsheltene", ikke fordi de gjør en stor bragd ved å ikke gå til media, men fordi de også fortjener den største støtten selv om det kanskje er ingen som vet deres historie. 

Til en lærer

Kjære lærer !

Førsteklasse står for tur
Og jeg ber om å bli sett. 
Vit at jeg kan lære
Selv om ikke alt er like lett

Vit at jeg kan lytte
Derfor vokt dine ord når du er frustrert
Over at du gang på gang må gjenta
når du tror jeg ikke er interessert

Lær meg å være god
Vis meg hva kjærlighet for min neste er
Lær meg å se de rundt meg
Med respekt for der jeg er 

Jeg vet at du er et menneske
Og det kreves mye av deg
Men tenk på hva du kan være
Og alt det du kan lære meg!

Foto



Og med disse to bildene ønsker jeg dere en riktig god start på uka! :-)

Kristendom for meg...

Er at det er flere veier opp til Gud. Jeg har noen litt "utradisjonelle" syn når det gjelder helvete og synd i religion. 
Jeg klarer ikke å tro på noe helvete, for jeg mener det er nok av det på jorda. Hvordan kan helvete i betydning av etter døden være verre enn krig, mobbing, terror? Er ikke det helvete på jord? Noe annet jeg sliter med er ordet synd. Jeg klarer virkelig ikke innfinne meg i at et lite uskyldig barn er født med synd. Sier ikke Jesus vitterlig "La de små barn komme til meg?". Et bibelvers jeg synes er helt nydelig, for det sier noe om å ta i mot et individ akkurat slik det er. 

Jeg blir også sint når noen snakker om skjebne i kontekst med at noe fælt har skjedd vedkommende. "Det var meningen". Nei, sorry Mac, jeg tror virkelig ikke Gud mente at det var meningen at du skulle miste noen du var glad i, eller at mennesker skulle være så jævlige mot hverandre.
Jeg tror ikke det er så sort hvitt at hvis du ikke tar i mot Gud så havner du på et mørkt sted, jeg tror den eneste forskjellen mellom de som tror på Gud og ikke er livet etter døden med eller uten hans tilstedeværelse. Så enkelt tror jeg faktisk det er. Jeg tror heller ikke at man trenger å tro helt etter boka. Jeg liker de gangene jeg er i kirka, eller et annet religiøst hus, men inni meg har jeg min egen lille kirke og den har dugd bra hittil! I tillegg finner jeg mye av Gud i naturen og jeg tror ikke det gjør meg til en dårligere kristen om jeg bruker tid til å f.eks studere vakre hvetekorn som danser i vinden istedet for å tilbringe søndagsmorgenen i kirka.

Jeg er kristen, og det er noe jeg er stolt av. Jeg går ikke i kirka hver søndag, og har aldri lest hele bibelen. 
Jeg syns homofili er helt ok, og hadde ikke leet et øyenbryn hvis mitt framtidige barn hadde sagt at han/hun ikke var hetero, og jeg er for selvbestemt abort. Allerede her er det så mange punkter der en konservativ kristen sikkert ville ha sagt at jeg er for liberal, men det bryr jeg meg ikke om. Mitt forhold til Gud er det ingen som har noe med og det kjennes godt og personlig. Jeg har alltid vært interessert i andre religioner også. Denne interessen vedvarte og førte til at jeg nå har en bachelor i religionsvitenskap. Det som interesserer meg mest er "hvorfor gjør folk det de gjør" i tilknytning til religion. Hvis man har fakta om dette temaet er det mye som kan unngå å misforståes i møte med andre kulturer. Jeg kommer til å bruke denne kunnskapen for alt det er verdt for å bekjempe rasisme og likegyldighet for å prøve å møtes på midten. 

Jeg synes denne hatpropagandaen som føres nå mot muslimer er skremmende. Ja, det er noen som ødelegger, og som tilfeldigvis er muslimer, men det finnes da desto flere muslimer som er opptatt av en fredelig jord, akkurat som at det finnes kristne, jøder, buddhister, hinduister som har den samme variasjonen i sin religiøse gruppering. Jeg tror den eneste 'løsningen' er å møte andre mennesker, uansett trostilhørighet, eller kulturelle overbevisning med en enda større dose respekt og medmenneskelighet. Vi går en skummel tid i møte hvis vi lar noen mennesker skal få ødelegge for en stor gruppe. Ikke glem det som skjedde på 1930-tallet av jødehatet. Det er akkurat det som skjer nå, og vi lukker øynene hvis vi sier at å trekke den pararellen blir for grov. Å møte andre med dobbelt så mye toleranse i disse dager det er det å være kristen er for meg.

Photo from the street

Om fellesskap i religiøse 'miljøer'


Jeg "brenner" for at folk ikke skal skjære alle under en kam, og jeg har et stort ønske om at folk skal skjønne at det er ekstreme i alle religiøse retninger. 
Også kristendommen. Et eksempel jeg ønsker å dra fram er faktisk visjon Norge. For de av dere som ikke vet hva det er så er 
Visjon Norge en skandinavisk kristen kanal som sender 24 timer i døgnet. Programmet består av intervjuer, bønn, og møter. 

Jeg har sett et program derfra av nysgjerrighet, og et klipp fra et møte der de blant annet holdt på med helbredelse. 
Det stikker litt når jeg ser kreftsyke, eller folk med lammelser stige opp på scenen for å bli helbredet. Jeg kan strekke meg til å tro på Snåsa-mannen, men disse møtene som presenteres på denne kanalen har jeg lite til overs for. Jeg synes faktisk det er utnyttelse når det er så tydelig formidlet på denne kanalen at helbredelsen går via pastoren som får sin kraft fra Gud. Det er vel derfor jeg aldri kunne ha blitt katolikk fordi jeg mener at troen jeg har til Gud ikke skal bestå av noen ledd i mellom. Men nå skriver jeg meg bort, som vanlig... Ei dame i denne dokumentaren ble spurt om hva dette programmet betyr og hun sa at det betyr alt. Etter hun ble enke så er det tøft å komme hjem. Det er ingen som står og venter på deg. På visjon Norge så er det folk med et liberalt ståsted og et konservativt ståsted som med alt annet, men de svært konservative skremmer meg. De snakker varmt om "visjon - familien" og ønsker alle velkommen til å bli en del av den. Dette fellesskapet gjør at jeg frykter at det tiltrekker usikre og søkende mennesker. Jeg er redd for at de blindes av alt pratet om fellesskapet slik at de glemmer å være skeptisk.
 

Det er lett å glemme

Det faktumet at vi faktisk er innmarri heldig som har et velfungerende helsevesen i det hele tatt. 
I grunnen blir det alfor mye fokus på det negative noe som egentlig er flaut når vi har trukket vinnerloddet i verdens lotteri. 
Statistikken blir høyere og høyere over folk som overlever både kreft og hjertesykdommer fordi vi har enorme ressurser innen helsevesenet!
Leger, kirurger, sykepleiere har stadig økende kompetanse og kunnskap i takt med kravene. Blir man innlagt på sykehuset så er man i de tryggeste hender. Og noenganger skjer det tabber, og det er helt grusomt for de som blir rammet, men det er likevel feil som blir gjort av mennesker. Og jeg personlig tror størstedelen av tabbene skjer på grunn av overarbeiding og stress. Og det representerer den største svikten, flere ressurser trengs og til det må vi fortsette med nåværende skattesystem, ikke flere kutt. Men helt ærlig; vi har lite å klage på når det gjelder helsevesenet sett i det store bildet, og det store bildet er viktig å tenke på noenganger her i vår lille boble i Norge. 


 

Foto





Jeg er så glad i siv. Jeg synes de er så skjøre på en måte. Det er bare noe med de som gjør at jeg får lyst til å fotografere. 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits